Hopp til hovedinnhold

Tom Sandberg:
Photographs

  • 1/1

Fotografier handler like mye om det du ikke ser, som det du ser. Få visste dette bedre enn Tom Sandberg, som dyrket frem en nøktern, nesten tørr, gåtefullhet i sine bilder. I flere av dem ser vi mennesker snu seg vekk fra oss. Slike bortvendte figurer, som vi i kunsthistorien særlig kjenner fra den tyske romantikeren Caspar David Friedrichs malerier, setter fingeren på noe av det som kjennetegner Sandbergs verker mest: hvordan det vi ikke kjenner vokser frem i midten av det vi kjenner. 

Et av bildene i boka, for øvrig den første internasjonale utgivelsen om Sandberg, viser bakhodet til en liten jente, med midtskill og fletter. Hodet innkranses av et høyt jakkeslag og vi aner skuldrene som heises, kanskje forventningsfullt, under tøyet. Vi vet ikke om jenta er glad eller trist. Vi vet ikke om hun ser på noe hun undres over, eller om hun er sint. Men arrangementet er uansett fokuspunkt for akkumulerte fornemmelser; det er en ladning av scenen vi er vitne til, en intensivering som bygger seg opp under overflaten, slik en katt samler opp energi før den springer frem fra sitt skjulested for å fange sitt bytte. 

I et annet bilde ser vi et kvinneansikt som dekkes av hår: er det fordi vinden blåser det frem foran henne, eller er det fordi hun vil skjule seg? Hun befinner seg utendørs, for himmelens hvithet definerer bakgrunnen. Nok et bilde viser samme fenomen, men her er håret bevisst flyttet det lyse håret frem foran ansiktet, kan det se ut til, som en slags maske eller noe mer dyrisk, kanskje en man? Her er vi innendørs, for kvinnen er omsluttet av tett og svartnende mørke som bare fremtrer i dunkle kroker bak lukkede dører. Vi ser ikke noen av disse ansiktene, men vi fortsetter likevel å lete etter identitetsmarkører – som aldri kommer til syne per se. Hvem disse kvinnene er siver frem i vår opplevelse av bildene, snarere enn i bildene selv; som et ønske fanget i spenningen mellom det synlige og det usynlige. 

I andre bilder er det noe mer enn mennesket som opptar Sandberg, ofte naturfenomener, særlig tåke og skyer. I et bilde kan vi se en fjellside som er i ferd med å tåkelegges helt, og det er som om bildet fanger siste rest av den synlige verden, og dermed både naturens og vår egen timelighet: vi må se det vi kan – grundig, langsomt – så lenge vi kan, sier han. For snart forsvinner alt. Det vakreste av hans bilder er kanskje likevel det som viser en oppslått bok, hvor det stiger damp fra siden, som om boka er en pustende, levende organisme.  

Sandbergs bilder er ofte enkle på overflaten, men komplekse når vi graver litt, blir stående eller sittende å se. De manifesterer en vilje til å finne grensesnittet mellom vår egen fantasi og det han faktisk viser oss. Han innlemmer det usynlige i selve bildet, og det er i dette fraværet vi begynner å drømme, som i Sandbergs bilde av et landsens hus, hvor motlyset transformerer bygget til et sort, monokromt felt i billedrommet. Et hull, kun et omriss, vi selv må dikte videre på. Som i bildet av en vannpytt hvis sølvaktige skimmer antyder at om vi ser ned i den vil vi ikke se vann, men vårt eget speilbilde. 


Tom Sandberg: Photographs, 224 sider, 240 x 280 mm. Aperture, 2022

Museum24:Portal - 2024.06.11
Grunnstilsett-versjon: 2