– Når, hvorfor og hvordan startet du å fotografere?
– Jeg har fotografert så lenge jeg kan huske. Jeg vokste opp i en liten landsby i Danmark som heter Agri på Mois med bare et fåtall hus, tre kilometer fra havet. Min mor fotograferte mye i vår hverdag hjemme og lagde albumer av bildene sine. Jeg var veldig fascinert av disse bildene og jeg satt ofte og bladde i albumene hun lagde. Her var det bilder som var tatt i mellom alle de små og store begivenhetene, hverdagsøyeblikk som ikke så ofte blir fotografert. Jeg husker for eksempel at jeg så bilder av meg selv når jeg gråter. Hun filmet også, og lot kameraet stå på opptak lenge uten forstyrrelse. Det var interessant og lærerikt. Det var ekte og jeg blar fortsatt i disse bildene av og til.
– Hva er ditt forhold til fotografi?
– Gjennom fotografi kan jeg uttrykke noe som er viktig for meg og det er en måte å være til stede i verden på og gjøre det mulig å undersøke seg selv i relasjon til omverdenen og andre mennesker. Jeg drives i stor grad av at jeg er genuint interessert i verden rundt meg og har et sterkt behov for å sette meg selv i spill og utfordre det jeg mener jeg kan og det jeg ikke kan.
– Er du ofte usikker eller i tvil?
– Ja, jeg er ofte usikker og tror det er en nødvendighet for å skape noe ekte og bra. Tvilen slår inn på ulike måter. Jeg føler for eksempel at jeg ofte tar på meg oppdrag som jeg ikke er sikker på om jeg klarer å løse. Men det er en type utfordring jeg helt opplagt trenger og spørsmålene er mange underveis. Klarer jeg å skape sympati med noen jeg ikke forstår? Og kan jeg overraske meg selv, skape noe uforutsigbart? Jeg føler veldig sjelden at jeg lykkes! Usikkerheten er ofte der, mens den gode følelsen av å lykkes med noe er der veldig skjelden og i korte øyeblikk. Det er viktig å forstå at det er naturlig og at du må tåle den smerten. Det er en opplevelse av at noe står på spill.
– Hvordan ser du på fotoscenen akkurat nå?
– Jeg ser at noen klassiske sjangere er i press og hvor komplekst det kan være å beskrive miljøer som er fremmede for en selv. Den offentlige bevissthet som er blitt skapt preger vårt fotografi mye. På godt og ondt. Det er for eksempel vanskelig å gjøre gatefotografi i dag, fordi det er større bevissthet hos mennesker. Det blir stadig mere komplekst å skildre miljøer som ikke er ditt eget. Det er nok en av årsakene til at så mange beskjeftiger seg med å fortelle historier der en selv er hovedperson.
– Du har undervist mye. Hvilke råd gir du unge mennesker som vil bli fotografer?
– Det er et godt utgangspunkt at man ikke kan velge denne interessen bort, at man ikke kan la være eller at noe er uforløst. Så er det viktig å holde fast i hva det var som fikk deg til å starte med fotografi, ta vare på den følelsen og være trofast mot den drivende kraften som ligger i det. Og så mener jeg det er viktig å ikke bli for tilfreds verken med sitt fotografi eller sin økonomi om det skulle gå bra. Ikke gjenta deg selv hele tiden, ikke gjør det samme om og om igjen. Se etter noe du ikke har sett før, våge å utforske nye metoder og type tilnærming og ikke minst verne om den uroen som driver deg til å lage bedre fotografi.
– Er det noen forskjeller, slik du ser det, på norsk og dansk fotografi?
– Det mest åpenbare jeg har registrert er at det mer humor i norsk fotografi. Det er en vanskelig form for fotografi, fordi det fort kan bli både slemt og platt. Men det er noen norske fotografer som lykkes veldig godt med dette og det er både befriende og fint å registrere.
– Hvilke fotografer inspirerer deg?
– Da vil jeg nevne noen prosjekter av danske fotografer, som jeg tenker et norsk publikum fortjener å kjenne til. Thilde Jensens bøker «The Canaries» og «The Unwanted», Ditte Haarlov Johnsens «Maputo Diary, 200-2019», Christian Viums «The Wake», «Revelations» og «Shadows», Tina Enghoffs «Possible Relatives».
- 1/6
- 2/6
- 3/6
- 4/6
- 5/6
- 6/6
