Det er ikke hver dag Rune Johansen er aktuell med ny bok, og i den anledning er hans bilder i ferd med å finne sine plasser på veggene rundt oss i Galleri Balder. Her er det et stort spenn, fra hans tidligere arbeider til et nyere, stort landskapsbilde av Lofotveggen. Når man ser så mange års produksjon samlet ved siden av hverandre understrekes Runes signatur ytterligere. Kvadratiske bilder. Farger. Det norske. Men verken i utstillingen eller boken finnes det bilder fra etter 2014.

– Da jeg kom hjem fra en reise til Island ble kameraet mitt stjålet, forteller han. – Min venn gjennom 25 år, som jeg betalte 8.000 kroner for, var borte. Det var en smell for meg altså, det gikk sånn inn i helvete inn på meg. Dette var i 2014, og siden har jeg ikke fotografert. Derfor heter boken Rune Johansen «Photographs, 1994-2014».

For det er nå en gang dette han er kjent for. Dette kvadratiske formatet fra kans kjære Hasselblad-kamera – og blikket for det alminnelige. Og i dette strenge formatet finner vi de små historiene vi kjenner oss så godt igjen i. Det er disse historiene som nå er samlet mellom to permer av Forlaget Press, utformet av designeren og fotobokmentoren Greger Ulf Nilson.

– Han er jo egenrådig han Greger, men jeg måtte jo synse litt. Så det gikk en kule varm noen ganger. Jeg var ikke helt enig i alle valgene han tok. Men sånn er det jo… 

Det har blitt en omfattende bok, langt fra «Hiv Mannsjiten», både i størrelse og sideantall. Det er ulikt Johansen tidligere utgivelser, som har vært langt mer beskjedne. Men på tross av, eller kanskje på grunn av, mindre formater har flere av hans bøker blitt allemannseie. I den grad man kan si noe slikt om fotobøker. 

– Jeg er jo redd for at det skal bli for dyrt med en så stor bok, at det ikke selger nok, kommenterer Rune beskjedent. – Hiv Mannsjiten solgte jo 50.000, men det var en liten bok. Men fra det har jeg lært, at hvis du treffer folk i den nære hverdagen, så treffer du noe så inn i helvete altså. Det er noe som ikke kan konstrueres.

For Rune var det å fotografere interiør en måte å komme seg inn i husene og livene til andre mennesker på. Inn i nettopp den nære hverdagen. I begynnelsen banket han bare på en dør og spurte om å få lov til å komme inn. Det fikk han som regel, og med på kjøpet fikk han en liten bit av deres liv på filmrullen

– Du ser med en gang du kommer inn i et hus hva som er interessant, du får en aha-opplevelse. Jeg jobbet jo i televerket i mange år og var i kjellere og loft, jeg så litt av hvert. Helt siden jeg var barn har jeg observert verden rundt meg, så det å finne motiver er ikke vanskelig. 

– Man må kunne si at du jobber etter en rimelig fast mal. Hvor bevisst er du på dette?

– Alt falt på plass da jeg fikk Hasselblad-kameraet i hånda, det kvadratiske formatet passet meg perfekt. Men det er vanskelig å bruke da det fort blir veldig symmetrisk. Det er både vanskelig og ikke vanskelig, for å si det sånn. For uansett hva du fokuserer på, så blir det jo bra på en måte også. Jeg pleier å si det sånn, at når jeg flytta for meg selv så måtte jeg jo begynne å lage mat. Jeg kjøpte en kokebok og i mange år fulgte jeg oppskriften til punkt og prikke. Men en dag begynte jeg å ha noe nytt oppi gryta. Jeg begynte å eksperimentere, og akkurat slik er det i kunsten også. Når du først har lært deg håndverket, så kan du bryte alle regler, avslutter Rune.

Rune Johansen «Photographs, 1994-2014» er gitt ut på Forlaget Press og designet av Greger Ulf Nilson.

• Link til fotograf