Pål Otnes: Du har jobbet i mange år og er en godt etablert fotograf men utdannet deg opprinnelig i en annen retning. Hvordan endte du opp bak kameraet?

Paul S. Amundsen: Det er nok mange omveier til å bli fotograf. Jeg trodde vel i ungdomsårene at det å bli fotograf ikke var så realistisk, i hvert fall slo det meg ikke at det var noe jeg skulle studere. I stedet satset jeg heller på fotografi som noe jeg gjorde ved siden av andre ting. På videregående begynte jeg å frilanse for Haugesunds Avis. Skrev om sport av alle ting, tok litt bilder. I tillegg var det en viktig hobby. Som student ved Universitetet i Bergen ble jeg med i studentavisen Studvest, og jeg begynte etter hvert å lage reportasjer også for andre, som for eksempel Bergens Tidende. Etter hvert innså jeg at det var fullt mulig å bli fotograf uten å studere det. Jeg drev nok en slags parallell egenutdanning, eller «livets skole» som det ofte blir kalt. Det er den skolen jeg liker best, for å si det sånn. 

Pål Otnes: Det virker som du har en forkjærlighet for «vanlige» folk. Hva er det med hverdags-historiene som fenger deg?

Paul S. Amundsen:Jeg har nok en dragning mot det upretensiøse og hverdagslige livet som leves. Kjendiser og personer i maktposisjoner har aldri interessert meg. Jeg vil heller gå dit det ikke er så glatt og polert. Det er muligens en søken etter noe autentisk og jordnært. Nesten litt som Leonard Cohen synger i Anthem: "There is a crack in everything, that's how the light gets in". Det perfekte er sjelden interessant.

Pål Otnes: I mars viser du serien «Europa» på Fotografiens Hus i Oslo. Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Paul S. Amundsen:Våren 2015 var Europa i en dyp krise. Hellas var i ferd med å gå konkurs og en gigantisk flyktningekrise bygget seg opp, og i min egen bransje, mediebransjen, var det Titanic-stemning over hele linjen. Derfor bestemte jeg meg for å kjøre til Hellas, alene i min egen bil, for å lage det jeg trodde skulle bli min aller siste reportasje. Jeg kjørte gjennom femten land og fotograferte og skrev om krisen i Europa for Bergens Tidende. I tillegg fotograferte jeg med mitt Linhof Super Technika-storformatkamera fra 1969. Jeg tok bilder av landskap og folk jeg møtte på veien. Denne reisen ble begynnelsen på det som skulle bli en flerårig utforsking av det europeiske kontinent. Ved å fotografere landskap og den unge generasjonen europeere ønsker jeg å vise frem kontinentet slik jeg opplever det. Ambisjonen har vært å lage et portrett av et kontinent. En gal idé, selvsagt, men det har blitt noen bilder av det.

Pål Otnes: Finnes det noe slikt som en Europeisk identitet?

Paul S. Amundsen:Nei, det tror jeg ikke, i hvert fall ikke på samme måte som man kan snakke om en amerikansk identitet. Europeere er ikke så like som mange ønsker å tro, og jeg tror de som snakker varmt om at det finnes en europeisk identitet er politiske drømmere uten bakkekontakt. 

Pål Otnes: Er prosjektet ferdigstilt eller ser du for deg en post-covid-forlengelse?

Paul S. Amundsen:Både ja og nei. Jeg kan stoppe nå, men samtidig har jeg veldig lyst til å bare fortsette å reise, rett og slett fordi jeg elsker å være på veien. Koronaen ble uansett det håndbrekket jeg trengte for å sette en slags strek for det hele. Det er jo et prosjekt som ikke har noen slutt, jeg kan egentlig fortsette så lenge jeg lever. Jeg har jo ikke vært med storformatkameraet i San Marino, Andorra, Monaco, Malta, Hviterussland og Russland enda. Spør meg om ett år!

Pål Otnes: Serien var også en del av NJP i 2018. Hvilken rolle har NJP hatt for norsk dokumentarfotografi siden oppstarten i 2011?

Paul S. Amundsen:NJP har hatt en utrolig viktig rolle for å løfte norsk dokumentarfotografi opp på et høyere nivå. Ikke minst har NJP bidratt til å øke spennet i hva dokumentarfotografi kan være. Ideen om å rekruttere fotografer med veldig ulik innfallsvinkel til å dokumentere verden er rett og slett genial. 

Pål Otnes: Du jobber som freelancer for en rekke medier, hvordan ser arbeidsdagen din ut?

Paul S. Amundsen:Arbeidshverdagen er ganske langt unna et ni til fire-liv. Mange av oppdragene kommer inn en eller noen få dager før selve opptaksdagen, av og til også samme dag. Det er en omskiftelig hverdag der alt kan skje, fra ulykker, drap og store nyhetshendelser til det som egentlig dominerer arbeidshverdagen, nemlig det hverdagslige og udramatiske. Historiene finner jeg mens jeg suller rundt der ute. Grunnholdningen er at alt kan være en historie, alt kan bli et interessant bilde.

Pål Otnes: Hvordan er det å jobbe som freelancer under covid-pandemien?

Paul S. Amundsen:For min del har det gått overraskende bra. Med unntak av mars og april har jeg hatt veldig mye å gjøre, særlig for avisene. Korona-saker har selvsagt dominert, men det har samtidig vært overraskende mange «normale» saker også. Jeg kan ikke klage!

Pål Otnes: Hvor går veien videre? Hvilke prosjekter jobber du med nå?

Paul S. Amundsen:Akkurat nå er jeg mest opptatt av å lande Europa-prosjektet i form av utstillingen på Fotografiens Hus. Ellers har jeg ulike langtidsprosjekter som jeg jobber med innimellom. For eksempel dokumenterer jeg nasjonaldagen hvert år. I tillegg jobber jeg med prosjektet «Norwayland», om nordmannen i det norske landskapet. Overturisme er også et prosjekt jeg arbeider med hvert år, særlig i sommersesongen, men i år har det naturlig nok blitt andre bilder enn ventet i og med at turistene er borte vekk. Jeg lager også mindre, avgrensede prosjekter innimellom. I hele oktober brukte jeg for eksempel et varmekamera for å dokumenterte korona-tiden som en del av Fritt Ord-prosjektet «Dette Året».

• Fotografens hjemmeside