Hopp til hovedinnhold

Morten Krogvold: 70 års dedikasjon

Få fotografer har vært så synlige i norsk fotografi som Morten Krogvold. I mai fyller han 70 år og Fotografi har snakket med ham om livet, usikkerheten og Instagram.

– Hvis jeg skulle gitt ett tips ville det vært å gi mer faen.

Vi sitter på hver vår side av bordet med påsmurte rundstykker og nytraktet kaffe. De store vinduene i kunstnerboligen hans på Bøler i Oslo fanger det lille lyset som finnes i den grå og regntunge dagen utenfor. 

De fleste jeg snakker med har en god idé om hvem Krogvold er. Den selvsikre, karismatiske, energiske og frittalende fotografen bak de uttrykksfulle sort/hvitt bildene. Fotografiet av Mandela da han etter 27 år ble sluppet ut av fengselet. Joda, han har fotografert sin del av kjente ansikter. Men han har også brukt hele livet på å utforske tiden og døden. Hva sier dette om mannen bak kameraet? 

30 år med workshop

Norges mest kjente fotograf nærmer seg sytti år, og har lagt bak seg tredve år med workshops. Sistnevnte ble markert med et utvalg deltakere i en stor fotobok, akkompagnert av deres egne tanker og Krogvolds refleksjoner til hvert prosjekt. Poenget med workshopene er å starte en prosess, hvor hensikten er å søke mot sitt kjernestoff som fotograf, sier Krogvold. Dette rammeverket skal hjelpe fotografen å finne og uttrykke sitt individuelle kjernestoff, gjennom fordypning, pause fra sosiale medier, refleksjon og tid til å praktisere. 

– Kjernestoffet, eller det man er interessert i å fotografere, kan koste både tid og smerte å lokalisere. Folk tror det er enkelt fordi det er så lett å ta et godt bilde digitalt. De blir forbauset når de oppdager at det de gjør ikke er så genialt likevel. Fotografene for hundre år siden var mye nærmere andre kunstarter i kompleksiteten på de manuelle prosessene. Dette skapte mer personlighet og formet et håndverk.

Bokens innhold avspeiler ikke Krogvolds godt kjente rykte for å være en hard kritiker. Det er et annet blikk man følger gjennom hans egne ord og tanker om deltakernes prosesser. 

– Jeg har sett hvordan disse startet og kan ikke kritisere noen som utvikler seg så til de grader. 

Når du rykker opp fra 5. divisjon til 1. divisjon på fem dager, så fortjener det en hyllest. Men de har vært gjennom relativt mye pepper på veien dit. 

Traumer og annerledeshet som drivkraft

Det kan virke som en dramatisk mellomtittel, men den er ikke så langt fra sannheten. Som syvåring havnet Krogvold på sykehuset med en hofteskade, og ble der i to år. Det var ingen undervisning på sykehusene, så lese kunne han ikke før han var ti år gammel. I mangel på ord søkte Krogvold seg mot den visuelle verdenen, og prøvde seg på storebrødrenes mørkerom da han ble utskrevet fra sykehuset. 


– Jeg var en seer som barn og ble opptatt av bilder veldig tidlig. Mørkerommet forsterket dette og ble til en mestringsfølelse som jeg bygget videre på.

Følelser og bilder som festet grep under oppholdet på sykehuset, videreutviklet seg under oppveksten. Det var selve kunsten som fikk feste i ham, og ikke fotografiet i seg selv, påpeker Krogvold. Utenforskap og annerledeshet fascinerte ham fra en tidlig alder. Kunstnere som Jens Bjørneboe, Agnar Mykle og André Bjerke var naboer ned i gata fra Krogvolds barndomshjem på Lille Langerud. De var intellektuelle, hadde en spesiell aura, og snakket et annet språk med referanser han ønsket å forstå.

– De var så lite A4. Jeg ble utrolig fascinert av typene de var og den frihetsdrømmen de hadde. Du merket når de snakket, at de befant seg lengre ut og favnet en mye større verden utenfor vårt nabolag. 

Krogvold fikk senere jobb i Statens Filmsentral, en ikke-kommersiell statlig virksomhet som produserte bilder til opplysningsformål. Her kunne han bruke tid på å lære seg faget, og legge grunnlaget som i dag viser hvorfor fotografiene hans er så til de grader teknisk perfekte. 

Til tross for dette er det ikke teknikk som interesserer Krogvold. Det er kun midler for å få fram uttrykket, følelsen og potensialet han allerede har sett i motivet.

– Jeg tror de store svakhetene for fotografer ofte bunner i at de er alt for fotografiske. De er veldig interessert i fotografi og så er de analfabeter på hva som skjer på den andre siden, i selve kunsten. 

Usikkerhet, livsløgner og kjernestoff

Krogvold ser på meg og rynker øyenbrynene. Jeg har nettopp spurt hva han angrer på.

– Det er mye. Samboerskapene og relasjonene til kvinner blant annet, som jeg aldri helt fikk til. 

Turer til Alicante, besøk hos svigerforeldre og et A4-liv i en tomannsbolig har aldri vært noe Krogvold har ønsket. Orket ikke kaffe hos svigermor med smalltalk. Hadde ikke tid, det ble for kjedelig i lengden. 

Men mest av alt angrer han på periodene han bremset opp i arbeidet, i en slags apati, fordi han ikke helt visste hva han skulle fotografere. Hva som var ham.

Krogvold angrer på at han ikke knakk livsløgnen før. Han skulle vært mer kompromissløs, jobbet enda hardere. Nå kan tidligere bøker være en evig påminnelse på dårlig arbeid; «hvordan kunne jeg trykke det bildet?».

– Min svakhet har vært at jeg har hatt for stor respekt for faget. At jeg brydde meg for mye om hva andre syntes. Særlig i 25-årsalderen skulle jeg våget mye mer. 

Det viste seg at livsløgnen han prøvde å knekke var sykluser, og kom til å følge ham gjennom livet. Fra 1978 til 1986 gikk det i intervaller på to år, hvor de to første var gode og produktive, mens han fikk mindre til de to neste. Så kom tre produktive år, etterfulgt av nærmere fem rolige år. Fra 2016 løsnet det seg igjen og Krogvold har utnyttet den kreative flowen siden. Men han ville ikke vært de dårlige periodene foruten. 

 – Kanskje er det de årene som ikke fungerer som er viktige. De samler opp stoff, behov og tankene klarner for hva som er viktig. For det du gjør må være viktig!

Trygg på usikkerheten

Så hvor befinner fotografen seg nå? Er han mindre usikker og mer målrettet femti år senere? I følge Krogvold selv, har han satt sin mentale helse på spill ved å vie sitt liv til tvil og usikkerhet. Det eneste som er sikkert er at man aldri kommer dit man vil. 

– Jeg er fortsatt usikker absolutt hundre prosent av tiden. Man må tvile og etterhvert ha tvilt seg ferdig. Jeg kan grave dypere og vet jeg har mye mer å finne. Men det er usikkert om jeg finner det. Jeg tviler hele veien, men så ser jeg plutselig at det er noe som funker i et bilde og det er verdt all usikkerheten. Å ikke gi seg, men pushe gjennom. 

Svarte perioder er en av de viktigste tingene som gjør at man vokser som menneske. Krogvolds filosofi har alltid vært å utnytte alle nederlag og bruke det til sin fordel. Han påpeker at hvis man ser på verdens kunstnere og forfattere, så går de ned til det dypeste mørkeste for å finne kjernestoffet.

– Kunstneren er forsker i sitt eget liv og graver gjennom sitt eget grunnstoff. Det er det unike grunnstoffet som skiller de store fotografene fra resten. Du kan trekke hvilken som helst bok ut av bokhyllen min, og umiddelbart gjenkjenne hvilken kunstner det er.

– Kunstnere er modige mennesker. De lever av sin egen sårbarhet. De fleste av dem har også en angstfølelse overfor sitt arbeid. Det er kun dilettanter som er selvsikre og brautende om sin egen kunst.

Instagram, originalitet og neste generasjon fotografer

Krogvold er overbevist om at dagens fotografer blir likere og er redde for, eller ikke vet hvordan man skiller seg ut. Han trekker frem at det finnes noe interessant i eksempelvis Maria Pasenau og hennes generasjons bilder. At de beskriver sin hverdag, eller samtid, på en lite glamorøs og høyst selvdokumenterende måte. Men selv her ser han klare referanser til Nan Goldin, som dokumenterte sin omgangskrets og nære relasjoner på 80 og 90 tallet. 

Tidstyver som instagram, internett og streamingtjenester tror Krogvold er med på å forsterke likheten i referansene. 

– De går i samme barnehager, skoler og henger på samme nettsteder, hvor de lar seg inspirere av andre fotografer. Det fører til et høyt faglig nivå som er uten originalitet. Jeg synes de får litt for mye skryt litt for fort, for jeg tror de har mer å komme med. Men det krever et hardkjør og mye tid for å komme seg til elitenivået. Og jeg tror ikke de blir utfordret nok til å komme seg dit. 

Viktigheten i å fjerne seg fra all stimuli for å tilgjengeliggjøre egne refleksjoner, er noe Krogvold gjentar gjennom vår samtale. I følge han er det her nøkkelen til den kunstneriske originaliteten ligger. 

– Jeg er klar over at det jeg sier kan virke banalt og lett å misforstås, men du har ikke noe valg. Du må tørre å søke det ut, slå av mobilen og nettet, gå ut i ensomheten og egne tanker. Sånn lærer du hvem du er og hva du holder på med.

  • 1/6
    Drømmen. Provecende, Portugal, 1998. © Morten Krogvold
  • 2/6
    Tidlig morgen i Nepal. 2013. © Morten Krogvold
  • 3/6
    Arne Nordheim, komponist. Oslo, 2007. © Morten Krogvold
  • 4/6
    Jeg hører vinger så langt, langt borte … Nepal, 2013. © Morten Krogvold
  • 5/6
    Eksperiment 1980–2005. © Morten Krogvold
  • 6/6
    Forvitring i sort sensualitet. Cimitero monumentale di Milano, Italia, 2018. © Morten Krogvold
Museum24:Portal - 2024.05.28
Grunnstilsett-versjon: 2