– Du er mest kjent som motefotograf men har jobbet med portrettsjangeren gjennom hele din karriere. Hva er det med portrettet som fascinerer deg?

– Forklaringen er nok at jeg liker selve møtet. Jeg var tidlig fascinert av portrettfotografiet og fotografer som Edward S. Curtis, August Sander, Cartier-Bresson, og selvfølgelig Richard Avedon og Irving Penn. Jeg glemmer aldri når jeg for første gang så «Barna fra Cusco» av Irving Penn på Galleri Camera Obscura i Stockholm på 70-tallet. Magisk! 
Jeg ble også fascinert av håndverket, mørkeromsarbeidet, fremkallingen og kopieringen. Også de ulike teknikkene gjorde inntrykk på meg, som for eksempel palladium platinum-printing som jeg selv også skulle jobbe med senere.

– Det er tydelig at det ligger mange klassiske referanser i ditt arbeid, er det andre fotografer som var viktige for deg når du startet som fotograf

– Det var mange som inspirerte meg, men om jeg må nevne noen så må det bli klassiske fotografer som Edward Weston, Paul Strand, Walker Evans, Brassaï og André Kertész.

– Når man ser gjennom ditt arbeide så ligger det en dualitet der. På den ene siden gjør du de glamorøse moteseriene, og på den andre siden de klassiske sort-hvitt-fotografiene, gjerne med en skandinavisk undertone i dem. I hvilken grad har din svenske bakgrunn påvirket ditt fotografiske uttrykk?

– Min bakgrunn har påvirket mitt fotografi i stor grad, og på flere måter. Naturen har alltid stått i sentrum av mitt fotografi og jeg var alltid ute i skogen for å fotografere naturen og fuglene da jeg var liten. Vi var også mye ute i skjærgården, og siden vi hadde båt var vi alltid ute på havet. 
Fortsatt har jeg et stort behov for å være nær naturen og denne relasjonen er en stor inspirasjonskilde til mine bilder. Jeg må også nevne at Bergman har påvirket meg rent visuelt, med renheten og enkelheten i bildene – og også vemodet. 

– Din ikoniske serie med Daria Werbowy er kanskje den serien som tydeligst viser denne  referansen til Bergman og hans visuelle univers. Kan du fortelle litt om serien?

– Disse referansene ligger mer i mine gener enn at jeg spesifikt valgte å skape et Bergman-univers. Jeg har egentlig fotografert lite i Sverige de siste årene, men har alltid tilbrakt somrene her og da gjort enkelte redaksjonelle jobber. Bakgrunnen for Daria-serien var en jobb jeg gjorde for Interview Magazine, hvor fem-seks fotografer ble invitert til å gjøre en personlig serie. Jeg valgte da å gjøre denne serien med Daria. Vi hadde jobbet mye sammen tidligere og brukte den svenske skjærgården som location, noe som gir mye av den følelsen du refererer til. Noen år senere ble også serien til en utstilling hvor 24 av bildene ble vist på CF Hill i Stockholm.

– Du jobber også med personlige prosjekter, fra racerbiler til akt og holocaust-overlevende. Er det viktig for deg å kunne dykke ned i disse prosjektene?

– Jeg har alltid jobbet med portretter parallelt med mine kommersielle oppdrag, og dette har vært veldig viktig for meg. Men det var først med serien «Speed of life» at jeg bestemte meg for å jobbe med et eget prosjekt over lengre tid. Jeg fotograferte i en periode på fire år og det var veldig givende både som prosjekt og tema. 
Det var også givende mentalt, det å ikke ha noen oppdragsgiver eller noe tidspress på når alt skulle være klart. Jeg hadde heller ikke et klart bilde av hvordan alt skulle bli til slutt, det fikk lov til å vokse frem underveis. Til slutt ble det en stor utstilling med 104 bilder og bok. Hele prosjektet ble en «eyeopener» kan man si, hvor jeg innså hvor viktig og stimulerende det er å gjøre slike prosjekter.

– Bortsett fra mangel på tidsfrister og oppdragsgivere, hvordan skiller en slik prosess seg fra dine kommersielle jobber?

– Den største forskjellen er antall mennesker. Når jeg jobber kommersielt kan det være opp til 50 personer involvert, men når jeg gjør personlige prosjekter er det kun meg og en eller to assistenter. Når jeg først står bak kameraet er ikke forskjellen stor, det handler uansett om et møte mellom meg og den personen jeg fotograferer.

– Midt i corona-pandemien hadde du en stor retrospektiv utstilling på CF Hill Art Space i Stockholm. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for utstillingen?

– Jeg hadde i lang tid jobbet med en stor utstilling for et museum som ikke ble noe av. Jeg var midt i prosessen og hadde allerede jobbet i et år med å finne frem materiale fra arkivet. Det føltes viktig for meg å ikke stoppe helt opp på grunn av pandemien, så jeg foreslo for Michael Elmenbeck ved CF Hill at vi kunne vise utstillingen der.  Han tente på ideen og jeg produserte 33 fotografier til utstillingen. Men jeg vil ikke kalle utstillingen retrospektiv selv om det er arbeider der som spenner fra 1994 til 2020. Tidligere utstillinger ved galleriet har vært suiter, som Daria-serien og Speed of Life, så denne gangen ønsket jeg å vise fotografier som ikke hadde en direkte tilkobling til hverandre.

– Du viste en rekke platinum-prints i utstillingen. Hva er det med denne prosessen som fascinerer deg?

– Som jeg nevnte så er håndverket viktig for meg og jeg har selv laget platinum-kopier siden 90-tallet. Prosessen er utrolig komplisert og tidkrevende men resultatet er verd innsatsen. Det er en gammel prosess som har eksistert siden 1860-tallet, og i tillegg til å være sykt vakre er printene også mer holdbare enn sølvgelatin-kopier.

– Hvor viktig er det å være «hands on» i prosessen med å lage kopier?

– Alt er annerledes i dag enn da jeg begynte og alt var analogt. Selv om jeg i dag jobber mest digitalt har jeg den analoge tankegangen i bakhodet og følger prosessen med haukeblikk. For meg er det utenkelig å ikke være «hands on».

– Tidlig i din karriere kopierte du for Richard Avedon, hva lærte du av ham?

– Det viktigste jeg lærte av Avedon var det å betrakte personen i bildet og hva han eller hun uttrykker. Som fotograf er det primære å ha fokus på hva du vil at bildet skal uttrykke, og ikke prate om kontrast og alt det andre tekniske rundt bildet.  

– Det siste året har vært krevende for mange fotografer. Hvordan har pandemien påvirket deg og ditt arbeid?

– Det har selvfølgelig påvirket meg. De fleste oppdragene jeg gjør er rundt om kring i hele verden, og det lar seg ikke gjøre nå. Men om man skal se positivt på det så har jeg hatt tid til å planlegge nye prosjekter. Og så har det blitt tid til to utstillinger på CF Hill her i Stockholm.

– Når verden åpner opp igjen, tror du denne tiden med pandemi, lockdown og usikkerhet har endret dine tanker rundt fotografiet på noen måte?

– Nei, jeg tror ikke det. Når dette går over kommer det meste gå tilbake til slik det var. Business as usual!

• www.mikaeljansson.com