Lars Tunbjörk

Når jeg nå igjen blar i noen av bøkene til den svenske fotografen Lars Tunbjörk, som «Landet utom sig» (1993) og «I Love Borås» (2006), får det meg til å tenke på en venn fra videregående som pleide å snakke om «det svenske folkets store bjørneklem» og faren for å bli sittende fast i den. Vi skjønte alle hva han mente. Å bli sugd opp i svenskheten, med IKEA-møbler, Volvo i garasjen, Allsang på Skansen, drikke seg full på Midtsommarafton, haste av gårde til romjulssalget, reise på charter til Mallorca, ikke skille seg ut, ikke tro at man er noe, og «jo mere vi er sammen» til enhver tid.

Lars Tunbjörk (1956 – 2015) brukte sannsynligvis ikke begrepet bjørneklem om alt dette, men han kjente det ut og inn. Og han fanget det på sin høyst spesielle måte, som kom til å danne skole i den grad at man snakket om «å gjøre en Tunbjörk».

Men det var ikke slik Tunbjörk begynte som fotograf. Han vokste opp i Borås, den svenske tekstilhovedstaden, med sine fabrikker, distributører og postordrefirmaer. Allerede som 15-åring, i 1971, begynte han å fotografere for Borås Tidning, og da det ble tid for å avtjene verneplikten gjorde han det som fotograf i avisen Värnpliktsnytt. Han flyttet siden til Stockholm for å jobbe som frilansfotograf.

Allerede den gang utmerket han seg. Cecilia Hagen, en venninne fra ungdomstiden i Borås, skrev en kronikk i Expressen etter hans død. Der skrev hun om, og nå parafraserer jeg, hvordan hun selv og de andre fortsatte rett inn i avisuniverset, mens det var tydelig at Lars var på vei mot noe helt eget. Hans første bok, utgitt i 1987, het «Gränslösa Bilder», med svarthvitt-fotografier inspirert av Christer Strömholm og de franske fotografene i humanistskolen. Han ga også ut en bok sammen med historikeren Herman Lindqvist i 1989, «Om sakernas tillstånd i Paris 200 år efteråt», en bok om den franske revolusjonen.

 

Fortellinger om oss selv

I 1993 kom boken «Landet utom sig» som gjorde ham til et begrep, ikke bare i Sverige men også internasjonalt. Tunbjörk hadde nå lagt det svarthvite bak seg og tatt inspirasjon fra Stephen Shore og William Eggleston. Bilder i knallfarger og absurde scener fra den svenske hverdagen, fotografert på en måte som ingen hadde sett tidligere. Det utløste mye debatt, på samme måte som da Martin Parr ga ut «The Last Resort» i 1986. Parr ble anklaget for med grelle farger å latterliggjøre den britiske arbeiderklassen. Han som selv kom fra middelklassen. I Sverige ble det riktignok ikke referert til arbeiderklasse, men heller det at Tunbjörk gikk etter «vanlige folk». Men gjorde han egentlig det? Tunbjörk var selv «vanlig folk», og han sa selv at bildene var en form for selvportrett. Når jeg nå ser på bildene igjen slås jeg i stedet av varmen, empatien og forståelsen. Som han sa: «Om man bare åpner øynene på Konsum så ser vi alle slik ut».

Vi forteller oss selv hvem vi er, som individer og som et folk. Men disse fortellingene slår sprekker, og i denne boken fant Tunbjörk sprekkene. Mange trodde at bildene var iscenesatte fordi de var så merkelige, absurde og noen ganger rett og slett surrealistiske. Men det var de ikke. Tunbjörk kunne lynkjapt, som Cartier-Bresson, gripe øyeblikket.

 

Det absurde og klaustrofobiske

Neste bok kom i 2002 og het «Kontor». Der møtte det absurde en tomhet, for ikke å si arbeidets meningsløshet. Kontorer hvor folk tilbringer store deler av sine liv, for å forsørge seg, betale for feriene, å holde ut med hierarkiene, idiotene – men hvor selve arbeidet ikke gir noen ting.

Samme år ga han ut boken «Home», hvor han nærmest fremstår som en outsider. En som har tatt seg inn i den svenske småbyidyllens villaområder, med de rene gatene, ferdighusene, de velstelte gressplenene, de nymalte gjerdene og renskrubbede kjøkken. Bilder av en idyll som etter en stund nesten gir en følelse av klaustrofobi. Kontrasten kom i 2003 med boken «Dom alla. Reflektioner om socialt arbete». Her viste han bilder av mennesker utenfor det velorganiserte svenske samfunnet. Elendigheten og desperasjonen, men også samholdet. Et bilde av en hånd, sliten med skitne negler, som klamrer seg om en plastkopp. Ikke hva de fleste ville kalle et typisk Tunbjörk-bilde, men for meg har dette blitt en slags nøkkel til hans fotografi. Et enkelt, men samtidig veldig komplekst bilde som vitner om hans medmenneskelighet.

En bok fra 2013 som sjelden omtales er «3 x 3 Eksjö, Hjo, Nora», hvor Tunbjörk, Pieter ten Hoopen og Elin Berge tok bilder av tre svenske småbyer hvor den gamle trebebyggelsen var blitt bevart. De skiller seg markant fra de andre svenske småbyene Tunbjörk fotograferte, hvor man på 1950- og 60-tallet  rev deler av sentrum og bygget nye torg med Domus varehus og kontorbygg, som igjen på 1970- og 80-tallet ble erstattet av hurtigmatrestauranter og shoppingsentre.

Det fantes en stolthet over alt dette nye, skinnende. Og, syntes noen i nabolandene, en god porsjon selvgodhet. At det var stolthet var ikke så merkelig. Eldre generasjoner kunne fortelle om hvor ille tilværelsen hadde vært for mange tidligere. Fra 1850 til 1920 emigrerte halvannen million svensker til USA for å skape seg et bedre liv. Først i 1945 ble «statarsystemet», en form for livegenhet, avskaffet. «Folkhemmet» ble bygget opp og en serie reformer hadde lagt grunnen for velferdssamfunnet, og utløst riv-og-bygg iveren som resulterte i skinnende, nye bykjerner. Dette var småbyer som nærmest ble identiske med bykjerner som var nesten mennesketomme på kvelden, bortsett fra raggare, mopedynglinger og ensomme individer som søkte fellesskap. Tunbjörk fanget dette som ingen andre.

De som hadde latt seg sjokkere av «Landet utom sig» ble antakelig enda mer opprørte over «I Love Borås» som ble utgitt i 2006, med blant annet bilder som ikke hadde kommet med i den førstnevnte. Folk i trengsel i kø ved de store kjøpesentrene i jakt på tilbudene, en gutt som ser ut som han har sovnet med hodet i en handlevogn, en folketom bakgate, folk på fest iført små partyhatter hvor den gode stemningen ser ut til å ha gått over i tristesse. Boken ble beskrevet som både hard og politisk fra flere hold, og Tunbjörk uttalte selv at dette var et ganske mørkt bilde på den vestlige verden. Det får meg til å tenke på noe som Václav Havel sa en gang: «Det moderne menneskets tragedie er ikke at det vet mindre og mindre om meningen med sitt eget liv, men at det bryr seg mindre og mindre».

 

En unik arv

I 2007 kom boken «Vinter». Tunbjörk var blitt rammet av et hjerteinfarkt og en mørk stemning preget bildene. Han fotograferte arret etter hjerteoperasjonen, snøen som faller over granskogen, en ensom gjest på «Matstugan» – et bilde som unektelig gir assosiasjoner til Edward Hoppers berømte maleri «The Nighthawks». 

Det ble også prosjekter utenlands. Blant annet da Paul Moakley fra tidsskriftet Time i 2008 fikk i oppdrag å fornye fotografiet ved innspurten av kampanjene for det kommende presidentvalget. Tunbjörk fikk oppdraget. Og før neste valg fikk han oppdraget igjen. Et annet prosjekt ble publisert i 2012, med boken «Every Day» som var et resultat av et opphold i den franske byen Beauvais.

Og denne bjørneklemmen? Da Tunbjörk ga ut «Landet utom sig» i 1993 hadde det homogene velferds-Sverige og dets stramme kulturpolitikk allerede begynt å vakle. Noen år tidligere hadde de to statlig styrte TV-kanalene fått konkurranse av TV4, Sveriges første reklamefinansierte TV-kanal. I september 1992 ble den svenske riksbanken tvunget til å øke marginalrenten til 500% for å forsvare kronen. Der hvor det engang fantes arbeidstrygghet er det i dag gigøkonomi.

Ja visst. Allsang på Skansen og alt det andre finnes fremdeles, men det forener ikke lenger på samme måten. «Jo mere vi er sammen» har mer og mer blitt erstattet med «hver mann og kvinne for seg» og det har blitt vanskelig å skape en felles fortelling som kan erstatte den som en gang var. Tunbjörk hadde kunnet fange alt dette på sin helt særegne måte. Det skulle ha blitt flere bøker.

Det ble ikke slik. Han døde i 2015, 59 år gammel.

• Fotografens hjemmeside