- 1/1
Jonas Bendiksen tok fotoverdenen på sengen med sin nye bok «The Book of Veles». Det alle trodde var Magnumfotografens siste dokumentarprosjekt viste seg å være datagenerert fra ende til annen. Prosjektet tar for seg problematikken rundt troll-fabrikker, fake news og alternative fakta. Vi tok en prat med fotografen om tankene rundt dette kontroversielle prosjektet.
– Du har jobbet med «The Book of Veles» i all hemmelighet under pandemien. Var prosjektet planlagt før covid-19 eller vokste det frem nettopp på grunn av reiserestriksjonene?
– Ideen startet etter at Donald Trump ble valgt til president i USA. Jeg hadde en følelse av at vi var på vei inn i et nytt og annerledes informasjonslandskap. Ord som «fake news» og «alternative facts» ble hverdagsbegreper, noe som førte til en ekstrem virkelighetfordreining. Jeg begynte å google hva som hadde skjedd under valget og ble fascinert. Jeg forsto etter hvert at dette er et av de store temaene vi må ta stilling til i årene som kommer.
– Det er flere lag i fortellingen, hvordan bygget du opp historien?
– Det som får meg opp av sengen om morgenen er jo den gode historien, så jeg begynte å lese meg opp. Historien rundt trollfabrikkene i byen Veles var god i seg selv, med de apolitiske ungdommene som hacket seg inn i diverse systemer uten å ha noen idé om hvilke ringvirkninger det måtte ha. I tillegg fant jeg også historien om guden Veles, en historie som passet godt inn i prosjektet. Jeg begynte så å leke med tanken om en amatør som meg kunne bygge opp en konstruert historie, basert på kunstig intelligens og 3D-programmer.
– Det gikk rimelig bra!
– Det var skremmende da jeg først så de datagenererte ansiktene stirre på meg fra skjermen. Jeg forsto at dette prosjektet var noe man fort kunne miste kontrollen over, og tenkte at jeg burde holde meg langt unna. Men det klarte jeg jo ikke! Jeg bestemte meg for å reise til Veles i februar 2019, og så ble det en tur til rett før grensene stengte i mars 2020. Det var flaks, da hadde jeg faktisk noe å jobbe med i perioden da alt var nedstengt.
– Tror du prosjektet hadde vært annerledes om ikke corona-situasjonen hadde sammenfalt med prosjektet ditt?
– Prosjektet var som sagt planlagt uavhengig av covid, men det este ut fordi jeg hadde mye tid tilgjengelig. For eksempel er all tekst i boken datagenerert, den ideen hadde ikke sett dagens lys om jeg hadde hatt mye annet å tenke på. Jeg og kona så mye på spionserier og hørte mange obskure podcaster under nedstengningen – med alle de idéene det medførte.
– Det tok ganske lang tid før du ble «avslørt», og det ble en debatt rundt utgivelsen. Hvor tydelig ønsket du å være på at boken var «fake news»
– Jeg har lagt inn mange hint i boken og planen var at debatten skulle komme i gang etter noen få uker. Jeg trodde jeg hadde vært overtydelig med hintene, som for eksempel med den datagenererte teksten eller bjørnene som tuslet rundt i gatene. Det er interessant at det tok så lang tid før folk avslørte bløffen. Det viser i hvilken grad vi ser det vi vil se, og at man legger sine egne forventninger inn i opplevelsen av bildene.
– Nettopp dette er interessant, da avsenderen har mye å si på hvordan et prosjekt blir tatt imot. Tror du din status som en etablert Magnum-fotograf var viktig for at boken ble tatt for å være god fisk?
– Det er et relevant spørsmål, og det at jeg er avsender er absolutt en del av mekanismen her. Jeg er en troverdig kilde i denne sammenhengen, men man skal ikke lene seg tilbake av den grunn. Publikummet jeg forsøkte dette trikset på er i prinsippet de som burde ha den kritiske ballasten som skal til for å avsløre nettopp en slik konstruert historie. Dette er også et bilde på hvordan fragmenteringen av medielandskapet fungerer i dag. Det er ikke slik at de etablerte mediene har monopol på sannheten lenger, folk finner sine egne kilder på nettet. For meg er ikke dette en debatt som er forbeholdt vår lille foto-verden. Generelt sett skal det ikke så mye til for at man godtar en kilde for å være sann, og dette er det grunn til å bekymre seg for. Jeg tror vi bare har sett starten på denne oppløsningen av sannheten, og det er viktig at vi løfter frem problemet uavhengig av mitt prosjekt.
– Og midt oppe i dette forvitrer sannhetsgestalten i dokumentarfotografiet.
– Det å manipulere bilder har man gjort helt fra fotografiets opprinnelse, og folk har alltid kunnet skrive ljug. Dette er ikke noe nytt. Men nå kommer dette syntetiske laget og de nye distribusjonskanalene i tillegg. Du skal ikke lenger tilbake enn for 15 år siden, da fenomenet sosiale medier ikke eksisterte. Kombinerer man disse nye kanalene med at tekst og bilder kan genereres, manipuleres og automatiseres, så har man et problem. Jeg tror vi innen få år vil ha et medielandskap som er ganske kaotisk å navigere i. Vi har et sorteringsproblem i dag, men det kan ikke sammenlignes med den verdenen vi kommer til å bli kjent med om noen få år.
– Hvordan kan man møte disse utfordringene?
– Den digitale informasjonens kontekst kommer til å bli mye viktigere. Mange jobber med disse problemstillingene allerede, for eksempel utvikler Adobe løsninger hvor du kan spore kilden, konteksten og endringene til et bilde. På en annen side tenker jeg at i et samfunn som vårt, hvor man hele tiden utveksler informasjon, så er det helt avgjørende at man får en grundig opplæring i kildekritikk. Skal man ha en samfunnsdebatt som har noen som helst verdi, så må det finnes en tillit mellom oss mennesker. Dette er en av grunnpilarene i demokratiet og jeg tror derfor at kildekritikk må løftes opp på et helt annet nivå i utdanningsinstitusjonene. Det å sortere og navigere i informasjonssamfunnet kommer til å bli et av de viktigste fagene vi kommer til å ha i skolen i fremtiden.
– Dette er med andre ord ikke bare et problem for fotografiet, men et generelt samfunnsproblem?
– Absolutt. Jeg er en optimistisk og løsningsorientert fyr, men akkurat her har jeg problemer med å se løsningen. Mine kritikere vil si at jeg selv har vært med på å ødelegge kredibiliteten til fotografiet med dette prosjektet, og jeg har respekt for det synet. Men jeg tror journalistikken og fotojournalistikken kommer til å bli utfordret av denne typen syntetisk informasjon i stor skala i fremtiden. Det kommer til å bli en del av hverdagen vår, helt uavhengig av mitt lille eksperiment. Så får vi bruke tiden på å ta en titt i verktøykassen og finne et forsvarsverk mot det som kommer. Jeg hadde tross alt en agenda om å sette søkelys på dette problemet. Vi kan være sikre på at ikke alle vil ha den samme hensikten i fremtiden.
Jonas Bendiksen: Book of Veles. Format: 220 x 165 mm, 148 sider. Forlag: Gost Books, 2021.