Den økonomiske krisen i Spania rammet de unge hardt og mulighetene for utvikling var begrensede. Med dette bakteppet og sin forkjærlighet til det skandinaviske valgte Jon Gorospe og hans kjæreste å bosette seg i Oslo i 2015. Siden da har han blitt vist i flere utstillinger i Norge, og ble blant annet antatt på Høstutstillingen i 2017, samt både Østlandsutstillingen og Vårutstillingen i 2019.

Gorospe jobber gjerne med lange og sammensatte prosjekter. Hans arbeider befinner seg helt i ytterkant av fotografiets språk. Prosjektene handler i stor grad om det antroposofiske landskapet – hvordan vi oppfører oss i, og tilpasser oss plassen rundt oss, og tilhørende tema som arkitektur, urbanisme, teknologi og miljøspørsmål.

– Jeg ble kunstner og fotograf, ikke via en fotografisk utdannelse – jeg valgte en alternativ rute. Jeg pleier å gå for plan b. Når jeg går fra a til b, går jeg innom c på veien for å se hva som er der. Av nysgjerrighet velger jeg som regel den lengste veien.

 

Grundig prosess

I utgangspunktet studerte den spanske fotografen industriell design før han spesialiserte seg innen visuell design ved et kunstakademi i Baskerland. Han fotograferte lenge før han begynte på kunstakademiet, men valgte design i stedet for fotografi fordi han ville implementere den kunnskapen han allerede hadde, og fokusere på hvordan vi oppfatter bilder og kommuniserer visuelt.

– Jeg er alltid fysisk med arbeidet jeg produserer, jeg tenker i installasjoner, hvordan arbeidet blir oppfattet. I en utstilling kan arbeidet leses diagonalt, du kan se mange bilder samtidig og det er en mer kompleks måte å presentere et arbeide på. Det har ikke en begynnelse og en slutt. I en lineær produksjon eller med et narrativ går ikke det. Derfor produserer jeg knapt bøker, men heller utstillinger. Jeg endte opp med å gjøre ting som er annerledes fordi jeg ikke jobber med fotoserier som skal bli en bok.

Gorospe forteller at hans inspirasjon først og fremst kommer fra hans interesse for byen, hvordan vi lever i den og hvilke problemer vi eventuelt vil møte i fremtiden. Men interessen for litteratur, film og annen kunst er også alltid til stede. Han liker å gå ut over fotografiets grenser, å utfordre og utvide grensene mellom fotografi og andre typer visuell kunst.

– Jeg elsker å være i gråsonen, hvor ting blir diffust og sammenblandet. Noen fotografer vil si jeg er en visuell kunstner, mens andre kunstnere igjen vil betrakte meg som fotograf. Selv om det visuelle språket tillater oss å skape en viss syntaks, liker jeg et billedspråk som er åpent for fortolking, som peker mot et konsept, men som samtidig har en abstrakt kjerne. Jeg prøver å lage bilder som setter i gang følelser fremfor å forklare oss noe.

Gorospe jobber både etter intuisjon, men også med en streng plan.

– Et nytt prosjekt starter alltid med at jeg går ut og konfronterer virkeligheten fordi noen ganger er livet annerledes enn idéen du hadde. Det er aldri slik du har tenkt deg. Vanligvis har jeg et utkast til en idé. Jeg tar noen bilder av omgivelser jeg tror kan være interessante. Neste trinn er dokumentasjon. Jeg leser, ser på dokumentarer, leser intervjuer om emnet. Så, når konseptet begynner å anta en tydelig form, produserer jeg bildene jeg trenger og jobber med dem i studio. Samtidig skriver jeg en tekst om prosjektet som vil være til hjelp for meg og de jeg eventuelt samarbeider med. Siste trinn er å lage en plan for distribusjon. Siden jeg hovedsakelig jobber med utstillinger lager jeg en modell av stedet jeg vil stille ut.

 

Det urbane landskapet

Fotografen har jobbet med flere prosjekter som alle på forskjellig vis handler om det urbane landskapet: Environments (2014-16), Metropolis (2018-19), Noraezean (et baskisk navn som betyr På Vei. 2020), og nå sist «Polished Cities» som han startet på i 2018 og fremdeles jobber med. «Metropolis» var Gorospes første konsise prosjekt hvor han jobbet i byen, med fokus på byens landskap.

– «Metropolis» er en installasjon som består av ti mosaikker. Hver mosaikk er syv meter. Det er til sammen 1200 bilder fra ti storbyer, ti videoer og ti bøker. Tanken bak var å skape et arkiv. Det handler om å bli overvåket, og hvordan livene våre blir forflatet i de store byene. Jeg skapte et mønster av byene og jeg begynte å fotografere i sentrum og så skapte jeg en spiral og gikk rundt i stadig større sirkler. Jeg fotograferte de historiske stedene, men også forstedene. De har mange elementer til felles. Forstedene er veldig like i Paris og i Moskva, de fleste ble bygget på 60- og 70-tallet da byene ble mer og mer utvidet. Kontemporær arkitektur er så lik over alt, kjente arkitekter lager de samme bygningene i forskjellige deler av verden. Det kan være hvor som helst – New York, Sao Paolo … Arkitekturen forteller oss noe om tiden vi lever i, men ikke om selve stedet. Slik var det ikke før, tradisjonell arkitektur snakker om tid og sted.

Prosjektet «Polished Cities», som Gorospe fremdeles jobber med, handler om estetikken i moderne arkitektur.

– Mye moderne arkitektur er ikke laget for å bo i. Arkitektur som dukker opp i moderne bydeler, som Barcode, hvor de fleste bygningene er kontorer som bare er befolket i arbeidstiden. Tittelen «Polished Cities» kommer fra filosofen Byung-Chul som publiserte boken «Saving Beauty» for noen år siden. Han beskriver ideen om polished surfaces som varemerket til det 21. århundres estetikk. Hvordan vi skaper overflater som har som formål å ikke skape konfrontasjon. Vi finner det polerte i alt fra moderne arkitektur til for eksempel iPhonens overflate. I dag handler arkitekturen mye om å skape steder hvor det ikke oppstår konfrontasjoner. En glatt arkitektur. Politisk og økonomisk makt bruker denne estetikken for å kontrollere innbyggernes oppførsel og bevegelser. Alle disse elementene, denne måten å konstruere byene på finner jeg interessant å utforske og å jobbe med, siden livet i realiteten er mer komplekst enn som så. Og konfrontasjon er en del av det.

For Gorospe handler prosjektene også mye om hvordan vi forholder oss til bilder – ikke bare hva de inneholder, men også hvordan de spres. Hvordan bilder produseres, deles og forstås er kjernen i mange av hans prosjekter. I sitt nyeste prosjekt, som han har laget i en fotgjengerundergang på Risenga i Asker, handler det ikke bare om det urbane landskapet. Her har han selv fått være med å utforme hvordan vi kan være en del av det. «The Many Skies» er en installasjon med lysbokser som lyser opp fotgjengerundergangen. Lysboksene består av en mosaikk av hundrevis av bilder av himmelen over Asker som er delt på Instagram av Askers egne innbyggere.

– Dette prosjektet er jeg riktig fornøyd med. Når du går gjennom undergangen gjør du det ikke alene, men ledsaget av lys registrert av mennesker fra ditt eget område, avslutter Gorospe.

• Fotografens hjemmeside