I serien It is a light which objectifies everything and confirms nothing (part two) viser Hilde Honerud fotografier som er tatt under flere opphold ved flyktningleiren Moria Camp på øya Lesvos i Hellas. Her har hun møtt flyktninger og migranter som driver med idrett gjennom organisasjonen Yoga and Sports for Refugees.

Organisasjonen bruker idrett for å hjelpe folk å finne verdighet og mening i en usikker og utfordrende hverdag. Moria Camp huser 6-12.000 mennesker, men er dimensjonert for 3.000. I dette overfylte miljøet har Honerud dokumentert ulike aktiviteter som yoga, svømming, bryting, parkour, bodybuilding og boksing. 

– Jeg har i lengre tid jobbet med prosjekter rundt flykninger og deres situasjon, både her på Kongsberg hvor jeg bor og rundt i Europa. Men det var først i fjor at jeg besøkte Moria Camp for første gang, og da jobbet jeg spesifikt med det fysiske og visuelle rundt asyl. Da jeg jobbet der merket jeg meg at mange av de som bodde i leieren deltok i forsjellige fysiske aktiviteter. Dette er jo en av de verste leirene i Europa, og at de i det hele tatt tenkte på trening kom overraskende på meg. 

Da Hilde kom hjem undersøkte hun mer rundt dette og fant ut at det er så mange som 80-90 frivillige organisasjoner på Lesvos, og særlig en av disse jobber med idrett. Dette ble veien inn i en ny fase i prosjektet. 

– Jeg har etter hvert blitt vant til å snakke med mennesker i krisesituasjoner og min erfaring er at om man er hyggelig og viser reskpekt så pleier ting å gå greit. Det handler om å møte folk i øyehøyde og utviske de forskjellene som man fort kan henge seg opp i. I dette prosjektet har jeg lyst til å trekke frem det vi har felles, hvor vi kan møtes i noe annet enn hvor man kommer fra.  Jeg fikk god kontakt med et par gutter som hjalp meg i gang, og etter hvert fikk jeg være med på treninger og jeg fulgte disse folkene i ukesvis.

Arbeidene til Honerud er dokumentariske men motivene er langt unna det klassiske dokumentarfotografiet. Bildene fra Moria Camp er formaliserte og kontemporære og gir en helt annen ro og nærhet til de som avbildes. 

– Jeg har valgt å gå veldig tett på menneskene, samtidig som jeg ikke viser ansiktene. Det er flere grunner til det. Målet mitt er ikke å formidle den enkelte, men en gruppe og en opplevelse, slik at det blir en fortelling om mer enn kun det vi ser. Dessuten gjorde det meg friere i arbeidet. Selv om jeg alltid fikk samtykke, kom mange av dem fra vanskelige situasjoner og burde ikke vise ansiktet sitt. Når de så at jeg ikke brukte ansikter i bildene styrket det også tilliten deres til meg og på den måten kom jeg tettere på i situasjonene. Jeg prøver å lage et rom der man møtes på samme nivå, og i motsetning til pressefotografene så har jeg tid til å bli i situasjonen og finne de historiene jeg ønsker å formidle. Når man bruker så lang tid tror jeg at vil det oppstå noe nytt, og at fotografiene blir mer som et samarbeid, avslutter Hilde Honerud. 

• Link til fotograf