Med prosjektet Fragmenter deler fotografene Håkon Grønning, Monica Skau Engell og Henrikke Hammett Havaas en reise som går inn i det indre landskapet av sårbarhet, lengsel, drømmer og følelser ved bruk av fotografi, tekst og lyd. Fotografiene er ofte skapt ute i landskapet men også på «location» eller i studio:
Fragmenter er løse biter, men gir betrakteren mulighet til å reflektere over egne opplevelser og erfaringer i sine egne indre landskap. Fragmenter er også et uttrykk for sammenkomsten av tre fotografer som bidrar med hver sine egne biter til opplevelsen av denne utstillingen. Alle tre arbeider impulsivt og skaper ofte i den kreative prosessen andre bilder enn det vi hadde sett for oss på forhånd.Vi har alle arbeidet med forskjellige modeller og etablert nære og tillitsfulle samarbeidsforhold for å kunne formidle tankene våres gjennom verkene som vises.
Fragmenter viser til en samhandling, møtet mellom fotograf og modell, tilliten og intimiteten som er nødvendig for et autentisk resultat, et øyeblikk, eller et flyktig uttrykk som kanskje aldri vil la seg fange igjen.
Vi har i flere av bildene valgt å uttrykke oss gjennom akt i landskap og natur. Ved å sette en naken kropp i kontrast mot kraftfull natur ser vi det svake mot det kraftfulle, det myke mot det harde og det lille mot det store. Uttrykket i bildene forteller om kamp og motstand, fortrolighet, lengsel, sameksistens med kreftene og beundring for naturen og sårbarheten.
I flere av verkene er det brukt ulike teknikker og effekter for å tilføre en viss abstraksjon og «avstand» fra det tradisjonelle tydelige og detaljskarpe fotografiet, mens i andre tilfeller er effektene skapt delvis i etterbehandlingen.
Med inspirasjon fra de fotografiske verkene i denne utstillingen vil det også bli delt en musikalsk lydreise som vil være tilgjengelig gjennom online streaming. Lydreisen bidrar til en dypere sanselig opplevelse av utstillingen.
Fragmenter er en fortelling om de forskjellige tilstandene vi mennesker går gjennom i livet. Det vakre, det enkle, det tunge og det litt mystiske som man ofte ikke tør å dele og vise sine medmennesker, men som likevel kjennes på innsiden.