Elin Berge: Forteller kvinnenes historer

Pål Otnes: De fleste av dine prosjekter omhandler kvinner og deres plass i samfunnet. Kan du fortelle litt om hvorfor du jobber med denne tematikken?

Elin Berge: Jeg studerte idé- og kvinnehistorie før jeg fikk jobb som fotograf. Jeg vokste også opp i en by som var politisk bevisst, og der feminisme og kampen for menneskers like rettigheter var selvsagt. Jeg var rett og slett i et miljø med en stor bevissthet rundt ekskluderingen av kvinners historie, og hvor det var en opprørthet over hvem som har hatt makten til å fortelle vår historie. Kvinners virkelighet har blitt neglisjert og vi har blitt sett på som objekter gjennom historien. Jeg tror rett og slett at mitt kall er å bidra med fortellinger der kvinner er subjekter med sin egen agenda, og der kvinners historier fortelles like allmenmenneskelig som menns. 

Pål Otnes: Du ga nettopp ut boken «Awakening». Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Elin Berge:«Awakening» handler om en spirituell bevegelse som kretser rundt en guddommelig feminin kraft som kan kalles Gudinnen, Moder Jord eller Guds feminine ansikt. I følge denne troen har kvinner fortrengt sin indre kraft på grunn av århundrer av kvinneundertrykkelse, men nå pågår det en kollektiv oppvåkning i kvinner verden over. Jeg har fotografert åndelige festivaler, seremonier og ritualer der kvinner samles for å vekke denne kraften i seg selv og hos hverandre.

Jeg kom over denne bevegelsen helt tilfeldig da jeg og fotokollektivet jeg er en del av, Moment, jobbet med gruppeprosjektet «Almost Perfect». Vi ønsket å fokusere på Norden og jeg ville opprinnelig gjøre noe på religionens plass i Sverige, som er verdens nest mest sekulariserte land. Det er et interessant paradoks at mange svensker aldri ville kalle seg religiøse, samtidig som den nyåndelige verden har vokst og nærmest blitt mainstream.

I min jakt på å fotografere nyåndelighet i Sverige havnet jeg i denne feminine vekkelsesbevegelsen og jeg syntes den var veldig interessant i seg selv. Den satte fingeren på mye som lå i luften på den tiden, med det store engasjementet for miljø (Moder Jord-aspektet i bevegelsen) og #metoo-bevegelsen. Vekkelsesbevegelser har alltid interessert meg, det er noe med lidenskapen til religionen som ofte finnes der. Jeg elsker for eksempel fotografen Sune Jonssons skildringer av frikirkelivet i nordre Sverige. 

Pål Otnes: I dette prosjektet går du veldig nær dem du fotograferer, både emosjonelt og fysisk. Hvordan finner du balansegangen mellom å være deltagende og observerende?

Elin Berge:For meg har det vært viktig i alle mine projekter å få samtykke av dem jeg fotograferer. Jeg er alltid åpen, nesten overtydelig og masete, om min intensjon. Jeg forteller hvorfor jeg vil fotografere og hva jeg ser for meg at prosjektet skal bli til. Jeg viser også alltid fotografiene til dem jeg har fotografert før jeg publiserer noe. 

Men balansen mellom deltagelse og observasjon er et delikat spørsmål. Det handler om å stå med den ene foten i en situation og den andre utenfor. Om man ikke har denne ene foten innenfor så blir det kun en utvendig betraktning, men samtidig må man passe på å holde den andre foten utenfor for å beholde perspektivet. Jeg tror at jeg gjennom mange år har blitt ganske flink til denne balansegangen.

For meg er fotografiet en måte å kunne gi seg hen på, å få gå inn i noe med lidenskap, nesten i en slik grad at man blir besatt av noe. Disse sidene av meg får komme til uttrykk gjennom min jobb. Iblant kan det bli intensivt og forvirrende, og da trenger man den egenskapen å kunne seile høyt opp på himmelen og betrakte det man er med på i et fugleperspektiv.

For jeg glemmer aldri at jeg er fotograf, jeg legger aldri det profesjonelle til side. For å komme tett på må man våge å være sårbar selv. Men selv om man kan føle seg sårbar som menneske og kunstner må man aldri glemme ansvaret som kommer med kameraet. 

Pål Otnes: Kan det bli for nært? 

Elin Berge:Det kan absolutt bli for nært. Jeg synes det finnes mange fotografiske prosjekter der ute som gir en følelse av overgrep, der man aner at personene ikke har hatt mulighet til å beskytte seg selv, og der fotografen selv ikke har tatt ansvar. Dette ansvaret er det som stresser meg mest som fotograf. Vet folk alltid hva de begir seg ut på? Uansett hvor mye jeg forsøker å forklare?

Hittill har jeg aldri opplevd at noen har følt seg utnyttet. Tvert imot pleier folk å føle seg sett av meg. Jeg tror alt handler om hvordan man går frem. Respekt, ydmykhet og åpenhet er viktige rettesnorer og jeg vil alltid at mennesker jeg fotograferer skal beholde sin verdighet, selv om jeg er tett på. 

Men spørsmålet om nærhet var spesielt aktuelt i nettopp dette prosjektet. I Awakening-bevegelsen betraktes det mest intime, det vi har lært oss å skjule, som hellig. Det vil si alle følelser, fra glede, til lyst, sinne og sorg, men også kroppslige aspekter som menstruasjonsyklusen, barnefødsel, aldring og seksualitet. I bevegelsen finnes liksom ingen skam rundt dette. Jeg skulle tvert imot si at det å omfavne og uttrykke det intime oppfattes å være en del av oppvåkningen. Jeg har nok aldri vært med på en slik total åpenhet tidligere. Nærhet var en selvfølge og jeg ble helt overrumplet over tilliten jeg umiddelbart fikk. 

Pål Otnes: Flere av dine prosjekter undersøker religiøse aspekter i dagens samfunn og for mange er dette et område i livet som oppleves som veldig privat. Er det vanskelig å få innpass i menneskers åndelige liv?

Elin Berge:Jeg drives nok av en slags undring eller lengsel. Hvor kommer kraften i kjærligheten, lysten og skaperkraften hos menneskene i fra? Kanskje har jeg ønsket å nærme meg religiøse mennesker for å se om de har funnet noen av disse svarene? Jeg tror at åndelig lengsel er noe allmennmenneskelig, men her i Norden har religiøsitet blitt noe merkelig, noe som irrasjonelle mennesker driver på med. Jeg synes det er superinteressant at åndelighet betraktes så utrolig privat. Vi kan prate om sex helt uten blygsel, men å spørre noen om de har en tro er å komme for nær. Det blir fort ubehagelig.

Men jeg synes ikke det har vært vanskelig å få innpass i religiøse miljøer. Om man nærmer seg med nysgjerrighet og respekt er det som å fotografere hvem som helst. 

Pål Otnes: Dine prosjekter går gjerne over lang tid, hvordan er prosessen når du starter på et nytt prosjekt?

Elin Berge:Noe skjer som vekker min nysgjerrighet og lengsel. Det kan være et møte med en person, noe jeg har lest eller en samtale jeg har hatt. Dette er den mest fantastiske delen av et prosjekt, da man får oppdage noe helt nytt! Jeg pleier å bare kaste meg ut i det siden jeg har for liten tålmodighet til å lese meg ordentlig opp først. Jeg tror også at denne impulsiviteten gjør at jeg havner i situasjoner uten å være godt nok forberedt. Dette kan jo være litt ubehagelig, men det som er bra er at det lar meg beholde er renere blikk. Litt som om jeg i begynnelsen har tilgang til et barns åpne og nysgjerrige blikk. Men når jeg er i gang med et prosjekt leser jeg meg opp og gjør intervjuer gjennom hele reisen, så når et prosjekt er ferdig vet jeg veldig mye om det temaet jeg har fotografert. Jeg har da hatt tid til å vri og vende på perspektivene mange ganger.  

Pål Otnes: Flere av seriene dine har endt opp som bøker, hva er det med fotoboken som tiltaler deg?

Elin Berge: Det er nok muligheten til å kunne fortelle en historie fra begynnelse til slutt. Fotoboken er også et intimt rom der betrakteren i sin ensomhet kan ta inn bildene og budskapet. Jeg vil ikke bare ta fine bilder, jeg vil få mennesker til å tenke. Boken oppmuntrer til det. En bok gir et naturlig rom for refleksjon. 

Pål Otnes: I 2020 mottok du Lars Tunbjörk-prisen og er nå i selskap med tidligere prisvinnere som Julia Lindemalm, Hannah Modigh, Åsa Sjöström och Gerry Johansson. Hva betyr denne prisen for deg?

Elin Berge: Det betyr selvsagt utrolig mye, Lars Tunbjörk var et stort forbilde for meg. Han er en virkelig legende. Jeg hadde hatt noen tøffe år der jeg kjempet for å få det til å gå rundt økonomisk og da begynner man jo å lure på om det er så klokt å gjøre det man gjør. En slik pris gir meg styrke til å fortsette. 

Pål Otnes: Disse fotografene representerer dokumentarfotografi på et veldig høyt nivå, men er det en annen fellesnevner her? Kan vi snakke om en svensk dokumentartradisjon?

Elin Berge: Jeg synes at vi har en sterk dokumentar-tradisjon i Sverige, som går tilbake til Christer Strömholms tid. Eller kanskje vi har flere forskjellige tradisjoner? Det går nok i litt forskjellige retninger synes jeg, så det er vanskelig å sette fingeren på en spesiell svensk estetikk eller retning. Det er kanskje lettere å se slike fellestrekk når man kommer utenfra? For et bra spørsmål. Hva er fellesnevneren? Jeg vet ikke, men jeg tror at det er viktig med forbilder, og dem finnes det mange av i Sverige. Foruten Lars Tunbjörk har alltid Sune Jonsson, som var virksom her i Västerbotten hvor jeg bor, vært min favoritt. 

Pål Otnes: Vi lever i uvanlige tider, hvordan ser 2021 ut for deg?

Elin Berge: Jeg har begynt å filme igjen. Akkurat nå jobber jeg med en dokumentarfilm om den svenske forfatteren Stina Stoor, som jeg håper å kunne begynne å redigere i år. Jeg og min venn Åsa Sjöström har også begynt på et filmprosjekt sammen, det gleder jeg meg veldig til. Åsa er en av mine nærmeste fotograf-venner og en jeg beundrer for hennes integritet og estetiske treffsikkerhet.

Jeg har også et pågående fotografisk arbeid som jeg startet med da økonomien var dårlig og lysten til å fotografere nesten forsvant. Jeg hadde et behov for å gjøre noe som ikke var forbundet med prestasjon og deadline. Jeg ville bare fotografere. Av en eller annen grunn fikk den ville Vindel-elven, som renner gjennom Västerbottens innland, meg til å føle glede og kreativitet igjen. Så jeg reiser av og til langs elven – og fotograferer det som inspirerer meg.

• Fotografens hjemmeside