- 1/1
Livet går mest på det jevne. Ikke grått og trist, nødvendigvis, men med medium intensitet. Dessuten må vi bare innrømme at vanen og rutinen, det vi hele tiden gjør for å få ting til å gå rundt, utgjør det meste av vår tid på jorden. Alt i alt tenker jeg ikke at dette trenger å være så ille. Det gjelder å finne gleden i det vanlige, i det som gjentar seg, og ikke basere seg på at lykke skal være unntaket og ekstase. Faktisk har jeg stor sans for de små åpenbaringene i nettopp det dagligdagse. Og det er akkurat det vi får se i Ela Polkowskas bok «Splinter», som vant den svenske Fotobokspriset 2025.
Det kan være noe så enkelt som en fordypning i dyna du sover under hver natt. En liten krumning, en hule om du vil, oppdages om du faktisk ser etter. Og huler er jo noe som skjuler hemmeligheter, eller steder man gjemmer seg bort for å drømme, ikke sant? Et annet bilde viser oss en barnehånd som klyper til i en gammel mannenese, men vi ser ikke noe mer, hverken barnet eller hvorfor klypingen finner sted. Fraværet av moro og latter får fotografiet til å balansere mellom det gåtefulle og det trivielle. Eller hva med snurrigheter som at en strømpebukse som er hengt opp til tørk har svirret seg rundt i vinden slik at den ender opp rundt en grein. La oss kalle det treets ikke-intenderte påkledning. Naturen som begynner å kle på seg, sånn ved vindens hjelp. Eller så er det noe vi selv ser, og gjør for å se bedre, som når en enslig lyspære som henger der i taket og dingler, ligner på egget du holder i hånden. Egg. Lyspære. Formmessig korresponderende, men det ene mat og det andre noe som opplyser både mat og den som spiser maten.
Og siden vi snakker om lys og opplysning, må vi bemerke at blitzen spiller en tilsvarende rolle som selve oppdagelsen av slike hverdagsepifanier i Polkowskas fotografier. For mye av det vi ser er rent faktisk i mørke, og vi trenger kameraet og blitzen for å se tydelig. Men selve opplysningen og fotografi-øyeblikket blir ett med det avdekkede, kan vi tenke oss. For når bildet er tatt og blitzen har gjort sitt, synker det vi har har tatt bilde av inn i mørke igjen. Jeg liker denne type blikk. Spesielt når selve teknikken, det fotografiske, gjenspeiler det som avbildes.
Mørket stiger også frem på andre måter i disse bildene, for under hverdags-åpenbaringens overflater siver det et mer grunnleggende mørke inn i fotografiene. En tvetydighet, som bare såvidt antydes, men som, når man først har sett dem, blir bildenes brodd. Som bildet av katten som blir kjælt med, som jo ser riktig koselig ut, inntil man oppdager at den myser litt vel mye med det ene øyet, og at ørene kanskje holdes en smule for hardt. Håndteringen av dyret balanserer på grensen mellom kjærtegn og vold. Slike dagligdagse, men uvisse øyeblikk vrir uttrykket inn mot noe mer faretruende, uten at vi helt kan vite eller se hvordan. Det blir bare anelser eller forutanelser, som kanskje tydeligst artikuleres i bildet av en brødskive med kjøttpålegg, som med sine påtrengende røde ketchupstriper over de bleke skivene trekker tankene mot blod og tunger. Vi vet jo at dette ikke er noe skummelt, men så er det likevel foruroligende. Truende, nesten.
Eller se på alle menneskene i bildene som snur seg vekk, eller går vekk med ryggen til, eller får ansiktet tildekket, for eksempel av hår, og på den måten sklir over i anonymitetens lumske gråsone. For også de opplyses i mørket, også de er bare synlig i et kort øyeblikk, som er det fotografiet vitner om. Blitzens åpenbaring. Hva skjer etterpå? Hva skjedde før? Dunkelheten råder. Hverdagen gror røtter innover i mørket, og holdes kun fast gjennom som noe vi kan se gjennom enkelte, krystall-klare lysglimt.
68 sider
215 x 266 mm
Blacbook Publications, 2024