- 1/1
Boken «Northern Silence» møter oss med oransje bølgende linjer i møte med lyseblå bakgrunn på coveret. Materialet oppleves mykt mot hendene, nesten stofflig. Åpner vi boken, følger vi de blå linjene over i første bilde. Et portrett av en kvinne som nesten kikker ned, nesten opp, som om vi betraktere ikke er sikre på hva vi inviteres inn i.
Boken er vinner av Svenska fotobokspriset 2023 og er et resultat av fotografier tatt i en periode fra 1984-2014. Stedet er Finnmark, der fotografen Cato Lein vokste opp. Fra 1980 har han bodd og jobbet i Stockholm, men alltid reist tilbake og fotografert. Bokens kontraststerke svart-hvitt fotografier og det estetiske resultatet kan gi assosiasjoner til eldre fotografiske teknikker som våtplate som ble brukt i fotografiets ungdomsår. Den gangen prosessen var langsom. Assosiasjonen til det eldre fotografiet kan få oss til å tenke på noe som er fanget i tid, hermetisert uten forandring, slik som en fotografisk plate fra 1800-tallet. Hva skjer så med oss og vårt indre i møte det som vi har forlatt, hva skjer når vi møter det igjen?
I Leins bok ender vi ikke opp i det uforanderlige. Det slippes luft inn, og fotografiet er også utsatt for forandringer gjennom lys og temperatur. Stedet og landskapet han vender tilbake til er i forandring. Det mangeårige prosjektet gir oss kanskje heller en følelse av å være utenfor, men samtidig innenfor, over tid, sammen med fotografen. På en reise i et vidstrakt landskap, hvor vi forholder oss til dens ytre med fjellformasjoner ala Grand Canyon, snø, vann, hus, reinsdyr eller på vei inn i det indre, i fotografiene av isblokker som minner om nærbilder av menneskelig svelg eller interiør med reinsdyrskinn og varmt lys. I bildenes grovkornede estetikk gir tørkestativ for fisk en fornemmelse av helleristninger som tas opp igjen i de faktiske helleristninger senere i boken. Portretter flettes inn i dette landskapet ved å vises vekselvis i boken. Liv nå, liv den gang.
Det er to begreper som hefter en ved i Leins bok og det er nettopp tid, at fotografiene er tatt over et langt tidsspenn: tiden han er borte, tiden det tar å reise, tiden som går eller kommer. Og det er sted; stedet han har vokst opp, stedet noen vokser opp, steder som er hjemme. Som betrakter blir vi dratt med på reisen, samtidig som vi hele tiden er pakket utenfor som om stillheten derfra, lyden og bildene er nettopp der, ikke her i bokform. Som betraktere i en bil, som ikke får med seg stedets stillhet, fordi den overdøves av et medbrakt lydspor.
I bildene til Lein er likevel han hjemme sammen med mange andre og det er dette hjemmet vi er så heldige å inviteres inn i.
Cato Lein: Northern Silence. André Frère Editions, 2022.