Hopp til hovedinnhold

Fotografi møter Bjarne Bare på Grünerløkka i Oslo, vegg i vegg fra der galleri MELK først åpnet sine dører i 2009. Det har blitt noen turer hjem til Norge de siste månedene, fra USA der han nylig tok sin master ved UCLA. Ikke bare er han aktuell med separatutstilling på OSL Contemporary, han er også redaktør av boken «Why photography?», utgitt av det italienske forlaget Skira, som på mange måter er fundamentet for utstillingen «New visions» ved Henie Onstad Kunstsenter denne våren.

Men mye begynte altså for ti år siden, da han startet Galleri MELK sammen med Behzad Farazollahi. Med en bachelor fra kunsthøyskolen og et oppegående galleri skulle man tro det var gode grunner til å bli værende i Oslo, men likevel forsvant Bjarne Bare til vestkysten av USA. Så hvorfor forlate Oslo? Og MELK?

– Jeg ønsket å studere videre og var på utkikk etter et sted å ta en mastergrad. Jeg ønsket et studie som lignet litt på modellen fra Oslo, men med noe mer fokus på fotografiet. På akademiet var jeg den eneste fotografen, så jeg ville studere et sted som hadde dedikerte folk på fotografi. Valget falt på UCLA. Det første året kom jeg ikke inn, jeg søkte igjen og fikk da tilbud om plass. Det var en sjanse jeg bare måtte gripe og jeg visste at jeg ville angre for alltid om jeg ikke takket ja. Etter mitt syn er dette den beste fotoutdannelsen i verden, på skolen har vi svært kompetente lærere som James Welling og Cathrine Opie. De tar kun inn to-tre fotografer per år og du søker deg til en spesifik professor. I tillegg har de en fin struktur hvor du får tett oppfølging.Jeg undersøkte også fotoutdannelsene i Düsseldorf og Frankfurt, men min oppfattelse var at oppfølgingen der var ikke like god.

– I Norge finnes det få muligheter for en høyere utdanning innenfor fotografiet. Hva tenker du om det?

– I en periode fantes det en fotolinje ved akademiet i Bergen, og flere av våre mest etablerte fotografer har sine røtter der. Fotografer som Torbjørn Rødland og Mikkel McAlinden kom ut fra Bergen, men så døde dette etter hvert ut. Fotoutdannelsen i Gøteborg hadde en periode også en sterk posisjon her i Norden, og når vi for noen år siden kuraterte en utstilling på Fotogalleriet valgte vi konsekvent fotografer fra Gøteborg som en kritikk mot utviklingen i Bergen. Jeg tror institusjonene er avhengig av en sterk skikkelse som fronter fotografiet og driver det frem, slik som med Robert Meyer i Bergen på 90-tallet. Dette er en veldig sårbar løsning da alt for mye hviler på alt for få personer.

– Du var selv med å starte opp galleriet MELK i 2009. Hva var tanken bak galleriet?

– Vi så at det var vanskelig for dem rundt oss å finne steder å stille ut, det var en hel generasjon fotografer som ikke fikk vist arbeidene sine. Vi følte at Finland hadde markert seg lenge, så vi valgte derfor å fokusere på det skandinaviske og løfte frem de yngre fotografene. Vi hadde ikke noe overordnet program, men drev det fra måned til måned. Utstillingen som vises på Henie Onstad nå er den første internasjonale utstillingen vi gjør, hvor vi viser 30 fotografer fra hele verden. Fem av disse er skandinaviske, og vi ønsker å vise at de nordiske bidragene holder en like høy standard som de internasjonale. Det er gøy å se hvordan nivået har hevet seg på de ti årene vi har holdt på.

– I forbindelse med utstillingen på «New Visions» på Henie Onstad kunstsenter har dere gitt ut en omfattende bok hvor du er redaktør. Har den samme fokus som utstillingen?

– Boken er på ingen måte en katalog for utstillingen, det var faktisk ideen om boken som kom først. Poenget med boken var at den skulle ha et internasjonalt fokus. Den markerer et ti-års jubileum for galleriet og vi tenkte da at det var på tide å gå ut over Skandinavias grenser. 

– Hvordan kom dette samarbeidet med Henie Onstad i gang?

– Henie Onstad har de siste årene satset tungt på fotografiet. Først ut var Catherine Opie og etter hvert har de hatt flere store utstillinger med forskjellige innfallsvinkler til fotografiet. Da de tok kontakt for å høre om vi i MELK kunne gjøre noe sammen med dem passet dette veldig godt for oss. Vi hadde planlagt denne boken lenge, så det passet godt med de ideene Henie Onstad skisserte. Selve utstillingen er kuratert av Susanne Østby Sæther i samarbeid med Behzad Farazollahi og Christian Tunge, mens jeg er redaktør for boken.

– Samtidig har du jobbet med en egen separatutstilling som vises på OSL Contemporary. Fortell litt om den.

– OSL tok først kontakt for fem år siden. Tilfeldighetene ville det slik at jeg hadde et prosjekt som allerede var ferdig som de kunne vise på ganske kort varsel. Responsen var bra og vi fortsatte samarbeidet. Utstillingen jeg viser nå er min tredje i dette galleriet, og den skiller seg fra de to foregående ved at den er mindre seriell. I de to foregående utstillingene laget jeg en serie, viste den i et galleri, ga ut en bok og så var jeg ferdig med prosjektet. Nå har jeg sagt at dette er en pågående serie da jeg føler at dette er et større prosjekt. Bildene er også mer spredt tematisk denne gangen, og jeg var litt nervøs for at utstillingen skulle bli for løs og abstrakt. Men jeg har fått god respons. Det er en utrolig lettelse da jeg har mange bilder jeg ønsker å jobbe videre med. 

– Hvorfor har du valgt et såpass  stort format på bildene dine?

– Jeg har én størrelse jeg har jobbet med de siste seks årene. Galleristen ønsker at jeg skal lage noen mindre ting, men jeg har funnet min størrelse som jeg trives med. Det var en professor som en gang sa til meg at jeg hadde funnet min distanse til objektene. Så har jeg i tillegg funnet et format som gir meg et tilnærmet én til én-forhold til det jeg fotograferer. Størrelsen gjør noe med virkelighetsoppfatningen når man står foran bildet – jeg synes formatet fungerer bra.

– Du har en ryddig bildeflate hvor du stort sett konsentrerer deg om et enkelt objekt. Hva er den røde tråden i arbeidene dine?

– Jeg fotograferer gjerne ting jeg ser på gaten. Selv om bildene er abstraherte så ser jeg på mitt arbeid som en del av den dokumentariske tradisjonen. Men jeg er også opptatt av at fotografier skal kunne oppfattes som hint, eller symboler for noe – jeg liker fotografier som stiller spørsmål.
Når jeg kommer tilbake til studioet fortsetter jeg prosessen med å finne det riktige uttrykket. Jeg er også opptatt av at fotografiene aktiverer rommet på en spesiell måte når man grupperer dem. Når de forskjellige fotografiene kommer sammen så setter det i gang nye tankeprosesser rundt arbeidene. Men den røde tråden i denne utstillingen er de tre temaene jeg har jobbet med; nostalgi, tribologi og digital kommunikasjon.

– Det er ingen manipulasjon eller iscenesettelse her, slik sett er det i høyeste grad en dokumentasjon.

– Gode dokumentarfotografier er ofte veldig rene i uttrykket og deres styrke ligge nettopp i denne enkelheten. Jeg synes at de dokumentarfotografiene som har blitt stående igjen i historien er de som ikke er avhengig av en tekst for å bli forstått. Det en byrde for fotografiet, at man ofte har en didaktisk tilnærming til bildet. Man skal alltid lære noe av fotografiet, mens andre kunstformer ofte slipper unna denne forventningen. Det synes jeg er litt urettferdig.

– De siste årene har man i stadig større grad sett sjangerblandinger, med for eksempel dokumentarprosjekter som glir over i kunst-verdenen og vice versa. 

– I Norge har vi hatt en skyttergrav-krig mellom de forskjellige fotografiske feltene og jeg tror alle vil tjene på å bryte ned disse barrierene. I mitt studie har jeg forholdt meg mye til andre kunstformer og her tror jeg fotografiet har mye å lære. Vi kan alle inspirere hverandre, for eksempel så synes jeg at det internasjonalt er en interessant symbiose mellom mote- og kunstfotografi. Slike sjangeroverskridelser mener jeg det absolutt er rom for.

– Er sjangerene i oppløsning?

– De yngre fotografene bryr seg ikke om sjangere i det hele tatt, og de vil nok være med å drive denne endringen fremover. På sosiale medier er det sterke bilder som gjelder, uansett hvor de kommer fra – på godt og vondt. 

  • 1/4
    Bjarne Bare, Tribology, 2019. Archival pigment print, 150 x 112 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary.
  • 2/4
    Bjarne Bare, Patch, 2016. Archival pigment print, 150 x 100 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary.
  • 3/4
    Bjarne Bare, Outboard Swaddle # 10, 2014. Archival pigment print, 100 x 150 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary.
  • 4/4
    Bjarne Bare, Dog Days, 2016. Archival pigment print, 100 x 150 cm. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren og OSL contemporary.
Museum24:Portal - 2024.04.07
Grunnstilsett-versjon: 1