Hopp til hovedinnhold

Gjennom mange år har hedmarkingen Andrea Gjestvang hevet sin samfunnsbevisste stemme gjennom bilder som hun vil skal berøre oss til forståelse og engasjement. Hun brenner for å dokumentere menneskers historier på en ekte og troverdig måte og er overbevist om at bilder kan endre et samfunn til det bedre.

Hans-Olav Forsang: Hvordan startet din interesse for fotografi?

Andrea Gjestvang: Da jeg var 16-17 år arvet jeg et speilreflekskamera av mormoren min. Jeg lagde mørkerom på do, hvor jeg fremkalte naive selvportretter og bilder av det som var mitt univers på den tiden. Erkjennelsen av at jeg kunne fortelle historier med bilder, kom nok da jeg jobbet og fotograferte på et aldershjem for blinde i Berlin, mens jeg var utvekslingsstudent i Tyskland på videregående. Jeg var engasjert og ønsket å fortelle hvordan jeg så verden, samtidig var jeg litt sjenert. Fotografering ble min måte å heve stemmen.  

Hans-Olav Forsang: Hva er ditt forhold til fotografi?

Andrea Gjestvang: For meg handler fotografering om å se andre mennesker og historiene deres. Med det mener jeg ikke å se på dem, men å engasjere seg, være nysgjerrig og leve seg inn i deres situasjon. Jeg har en sterk tro på at jeg må bry meg om dem jeg fotograferer for å få betrakteren til å bry seg. Å være fotograf gir meg en kanal for samfunnsengasjementet mitt, samtidig som jeg kan jobbe kunstnerisk. Jeg elsker den kombinasjonen – informere og forføre. Jeg blir aldri lei av å ta bilder eller fordype meg i andre fotografers arbeider.

Hans-Olav Forsang: Hvorfor er fotografi viktig?

Andrea Gjestvang: Bilder er dokumentasjon og formidling av hva som skjer i verden. Godt fotografert kan det kan få betrakteren til å forstå og handle – det kan føre til endringer i samfunnet. Men fotografi kan også være en ren sanselig, kunstnerisk opplevelse som sår nye tanker og ideer.

Hans-Olav Forsang: Hvilke ambisjoner har du som fotograf?

Andrea Gjestvang: Jeg ønsker å fortsette å lage arbeider som er relevante, både kunstnerisk og tematisk. Målet er å være en synlig og sterk stemme. Jeg vil gi ut bok. Også drømmer jeg om et stort studio med masse assistenter, og en enorm hvit vegg hvor jeg kan henge opp prints til bildeutvelgelse!

Hans-Olav Forsang: Hva har du lært mest av i de årene du har drevet med fotografi?

Andrea Gjestvang: Da jeg jobbet med prosjektet «En dag i historien» hvor jeg portretterte ungdom som overlevde terroren på Utøya 22.07.22, lærte jeg enormt mye om å lytte og å være tilstede i situasjonen. Å se en 15-åring, som hadde blitt skutt flere ganger, i øynene og klare å formidle hennes historie i et bilde, har gitt meg en styrke i møtet med mennesker i ulike livssituasjoner. Jeg er ikke redd for det som er vont og vanskelig. Jeg vil også trekke frem årene jeg jobbet for VG med base i Berlin. Jeg reiste verden rundt og fotograferte alle typer oppdrag. Det har gjort meg veldig selvstendig og uredd. 

Hans-Olav Forsang: Hva legger du vekt på for å utvikle deg videre?

Andrea Gjestvang: Jeg trigges av utfordrende oppdrag og prosjekter som kan virke skremmende, og er utenfor min komfortsone. Jeg prøver å eksperimentere i måten jeg fotograferer på, og utforske f.eks. blitz, lyssetting og ulike fortellermåter. Målet er at et hvert nytt prosjekt eller stort oppdrag fører til at jeg utvikler meg.

Hans-Olav Forsang: Hva gir deg inspirasjon?

Andrea Gjestvang: Jeg kan bli inspirert av så mangt; men først og fremst av ytre hendelser som gir meg en sterk trang til å reagere, og å fotografere. Litteratur, kunst, musikk, film og andre fotografer inspirerer meg, og jeg liker å undervise og jobbe med unge fotografer som ser verden på en annen måte. 

Hans-Olav Forsang: Er du ofte usikker eller i tvil?

Andrea Gjestvang: Jeg har en grunnleggende sikkerhet i det jeg driver med. Men samtidig tviler jeg ofte. Jeg tror det er kjempeviktig å tvile. Å tvile betyr at man beveger seg i ukjent terreng. Jeg kan være usikker på små spørsmål som hvilket bilde som er best, til mer grunnleggende ting som er dette prosjektet egentlig bra nok? Kunsten er å ikke la usikkerhet og tvil hemme deg. Hvis du klarer det, kan det bli en enorm kreativ drivkraft, som gjør at du alltid vil videre, alltid jobbe hardere. 

Hans-Olav Forsang: Hvilke råd vil du gi en ung person som ønsker å bli fotograf i dag?

Andrea Gjestvang: Brenn for noe! Jobb målrettet med prosjekter som etterhvert gir deg en identitet som fotograf. Ikke vær redd for å vise bildene dine til mer erfarne kolleger og drømmeoppdragsgiver. Følg med på hva som skjer i verden. Det finnes mange muligheter for unge fotografer til å lære og vise seg frem – stipender, konkurranser, mentorships etc.

Hans-Olav Forsang: Mye av det du jobber med er prosjektbasert. Hvordan går du fram i en slik prosess?

Andrea Gjestvang: Det starter med en idé som jeg lar modne litt. Å sette i gang et prosjekt krever mye tid, dedikasjon og ofte penger, og derfor er jeg kritisk til egne ideer. Hvis ideen både resonnerer med tiden vi lever i, og får hjertet mitt til å banke ekstra hardt, vet jeg at jeg er inne på noe. Så følger det jeg kaller konkret og abstrakt research; hva, hvor, hvordan, når etc. På et mer abstrakt plan leser jeg litteratur, ser filmer, hører musikk, studerer historie. Kunnskap som kan gi meg visuelle assosiasjoner og skape en større forståelse for temaet jeg jobber med. Å skaffe finansiering er naturligvis også en viktig del av arbeidet.

Jeg tilbringer mye tid på stedene og med menneskene jeg fotograferer, og jeg vender ofte tilbake. Jeg jobber målrettet, samtidig som jeg følger hjertet. Ambisjonen min er alltid at en historie skal ha internasjonal relevans, og kunne ha et langt liv på ulike plattformer. Jeg har kontakt med bildesjefer, gallerier, sender inn til konkurranser og får jevnlig henvendelser. Byrået mitt Panos i London sørger for en del internasjonale publiseringer. 

Hans-Olav Forsang: Hvordan ser du mediebransjen utvikle seg i tiden som kommer og hvilken betydning mener du dette har for deg som fotograf?

Andrea Gjestvang: Jeg synes det er vanskelig å spå om mediefremtiden. Nå bærer den preg av annonsetap under coronakrisen, og jeg synes ikke det ser veldig lyst ut med tanke på å jobbe frilans med større prosjekter. Budsjettkutt går på bekostning av kvalitet, og personlig mener jeg bildesjefer burde være flinkere til å ta vare på dyktige og dedikerte folk. Samtidig vil det alltid finnes muligheter for flinke og selvdrevne fotografer. Mitt mantra er å jobbe hardt med det jeg tror på, og ikke være avhengig av en enkelt oppdragsgiver. Nå er jeg i en god flyt. Jeg har flere store og interessante oppdrag og jobber med egne prosjekter. I bunnen har jeg statens kunstnerstipend som gir arbeidsro og tid til fordypning.

Hans-Olav Forsang: Hva jobber du med nå for tiden?

Andrea Gjestvang: I sommer har jeg tatt portretter til en permanent utstilling på 22.julisenteret, og så er jeg med på gruppeprosjektet «Dette Året». En rekke fotografer dokumenterer coronakrisen, måned for måned. Til høsten skal jeg gjøre et større dokumentarisk oppdrag som skal resultere i en utendørs utstilling, og jeg skal turnere med Den Kulturelle Skolesekken. I tillegg har jeg en separatutstilling i Porto, og jeg skal være med på en portrettutstilling på Preus Fotomuseum i Horten. Og så grubler jeg mye, for aller helst vil jeg komme i gang med et nytt prosjekt.

Hans-Olav Forsang: Det går rykter om at du er i gang med et bokprosjekt?

Andrea Gjestvang: Jeg jobber med å lage bok av mitt siste prosjekt som handler om hvordan et underskudd av kvinner påvirker menn og små samfunn på Færøyene. Jeg har fotografert til og fra i fem år. Å finne bokformen er krevende men utrolig lærerikt.

Hans-Olav Forsang: Hva er dine tre viktigste egenskaper som fotograf?

Andrea Gjestvang: Jeg tror det må være kombinasjonen av en fotografisk og personlig tydelighet, samtidig er jeg følsom og oppriktig interessert.

  • 1/5
    Slakting i Kaldbaksbotnur, Færøyene. Fra prosjektet «The Atlantic Cowboy», 2015 - 2019. © Andrea Gjestvang
  • 2/5
    Nattbad under musikkfestivalen G! i Sydragøta, Færøyene. Fra prosjektet «The Atlantic Cowboy», 2015 - 2019. © Andrea Gjestvang
  • 3/5
    Gerd (100 år) sine hender. Fra reportasjen «De siste vitnene», VG, 2019 - 2020. © Andrea Gjestvang
  • 4/5
    Gofran og Nora prøver å få tiden til å gå, Irbid, Jordan. Fra prosjektet «Return», 2015. © Andrea Gjestvang
  • 5/5
    Gutter på snøscooter, Vestre Jakobselv, Nord-Norge. Fra prosjektet «Everybody Knows This is Nowhere», 2010 - 2011. © Andrea Gjestvang
Museum24:Portal - 2024.04.07
Grunnstilsett-versjon: 1