Kjetil Røed: Gratulerer med portofolioprisen! Hva var utgangspunktet for prosjektet du vant med?

Alexander Søtorp: Tusen takk! Jeg reiste til Ghana, uten egentlig noen store planer for hva jeg skulle ta bilder av. Jeg hadde fått kunstneropphold fra Centre for Sustainable Transformation (CeST). Avtalen med dem var at jeg skulle lage et prosjekt som kunne kobles opp mot bærekraftsmålene.
Min metode var, som den vanligvis er, å vandre rundt og oppdage folk og steder. Oppdage Ghana med kamera i hånd. En ting jeg likevel visste jeg ville var å besøke Agbogbloshie, et område i hovedstaden, Accra, hvor folk lever av urban mining, de utvinner metall fra el-avfall og brenner ting, for eksempel kabler, for å få tak i kobberet. Det jeg så da jeg kom dit var jo at stedet fløt over av søppel. Først trodde jeg det var fra Ghana, men dette er først og fremst fra den rike delen av verden.

Kjetil Røed: Også Norge?

Alexander Søtorp:Absolutt. 98 prosent av klærne vi donerer til innsamlingsbokser, eksporteres ut av landet. Svenske journalister har sporet klær fra sånne bokser til sånne søppelplasser. Brennpunkts dokumentar, søppelsmuglerne, sporet flere biler fulle av el-avfall fra Norge til Agbogbloshie. Og problemet er jo ikke bare at vi frakter vårt søppel dit, men at infrastrukturen for å håndtere det ikke er på plass. Og da dumpes det andre steder – elver, strender, laguner, fattige strøk av byområder. Improviserte fyllinger. Så fotoprosjektet handler mye om det her, hvordan det globale nord overlater problemene til det globale sør. Spesifikt Ghana.

Kjetil Røed: Det er en aksjonistisk nerve i prosjektet, hva tenker du slike bilder kan bidra med?

Alexander Søtorp: Vi må prate om problemene, synliggjøre dem. Saken er jo også den at vi ikke bare kan slutte å sende klær, for det er flere i Ghana som er avhengig av dette for å tjene til livets opphold. Mange kjøper sekker med klær og annet uten at de vet hva innholdet er, og kanskje må de ta opp lån for å handle, eller så bruker de de siste pengene de har. Men mye kan ikke brukes og havner i elva og andre steder. Det vi må gjøre er derfor å sende noe som faktisk har verdi, håndtere vårt eget søppel og støtte oppbygging av infrastrukturen rundt håndteringen av avfall i det globale sør.

Kjetil Røed: Du har en bibelsk referanse i prosjektet, kan du fortelle litt om det?

Alexander Søtorp:Gehenna var en dal utenfor Jerusalem hvor folk levde, og som fungerte som byens søppelfylling. Stedet ble omtalt som et evig brennende flammehav. Det er et godt bilde på mye av det som foregår i verden nå. Slik lidelsen i Gehenna var et produkt av Jerusalem, er mye av lidelsen i det globale sør et produkt av det globale nord. Forbrukersamfunnet, egentlig.

Kjetil Røed: Et aspekt med bildene dine – denne serien – er alle menneskene som er i forskjellige typer mellomrom, altså på vei fra noe eller til noe. De ser vekk, har ryggen til. Har du kommentar til den observasjonen?

Alexander Søtorp: Jeg syns det var vanskelig å få kontakt med folk i Ghana. Ikke sånn direkte, da jeg møtte folk, men da jeg skulle ta bilde av dem og de visste om det, ble situasjonen med en gang konstruert. Poserende. Men de øyeblikkene jeg «stjal», da de ikke var oppmerksom på meg, var bildene som ble naturlige. Fange øyeblikket slik det faktisk utspiller seg. Disse mellomrommene føler jeg er et bilde på håp, forandring og vilje.

Kjetil Røed: Til slutt: hva er kunstens politiske rolle?

Alexander Søtorp: Det handler om å se verden for det den er. Trekke frem det vanskelige slik at vi kan prate om det. Men jeg tror også at det er viktig å finne en balanse mellom sannhet og skjønnhet, for om bilder er for brutale snur folk seg vekk. Med kunsten er det mulig å snike seg inn bakveien, slik at man faktisk når inn til folk.

• Fotografens hjemmeside