Tom Sandberg: Verden vibrerer

Anmeldelse: Hva er det egentlig Tom Sandberg viser oss i sine fotografier? Jeg blir stående ved et av hans tidligste arbeider på denne retrospektive utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter på Høvik, som er den hittil største av sitt slag.

En vei. I mørke. Jeg ser noen hjulspor som beveger seg innover i dunkelheten. Dette er ikke noe interessant i seg selv, kunne man kanskje si, selv om mange fotografer nettopp har anstrengt seg for å fange det man vanligvis oppfatter som uinteressant som noe interessant. På den måten har du også blitt skapt en slags trivialitetens estetikk, hvor det dagligdagse har fått en annen kvalitet ved seg.

Men dette er allikevel noe annet. Når man ser hans arbeider – gjennom et langt liv, som er det vi får på denne utstillingen – er det en meditativ fotograf som kommer til syne. Men det er mye mer en stille kontemplasjon som preger disse bildene. De skal ikke bare skape indre ro gjennom et ytre objekt, slik et brennende lys eller en bronsebolle samler meditasjonen i langsomme oppmerksomhetshvirvler. Nei, det er snarere fremkallingen av en substansiell langsomhet i tanken han er ute etter.

Et av de andre bildene – et av de mer kjente – viser oss et barn som ligger med ansiktet ned på en strand. Men barnet er av-individualisert – det er ikke noen bestemt, har ikke navn fordi vi ikke ser dets ansikt, og blir synlig for oss først og fremst gjennom den blanke issen. Det kan høres ut som om Sandbergs bilde er brutalt, eller at det ikke tar barnet på alvor, men det er snarere det motsatte som skjer. Men på annet vis enn vi er vant med. Deet er null sentimentalitet her, intet se hvor søt han er. Nei, det vi får se er et barn – et barnehode – som trer frem som en virkelighet i seg selv. En virkelighet som inngår i noe langt større, for hodet ligner på en stein, slike stein som ligger på en strand. Vi ser at det er et barn, og ydmykheten for barnet ligger i at det er del av noe langt, langt mer omfattende. Det menneskelige tones ned til fordel for naturen, og blir på den måten sterkere.

Sandberg viser frem en mottagelighet for disse mellomrommene mellom det vi allerede kjenner – det menneskelige – og noe annet. Ofte er det natur, men det kan også være noe mer lyrisk eller gåtefullt, som i fotografiet av en vanndam, som danner et antropomorft omriss på asfalten – men likevel er akkurat på grensen til å bli noe umenneskelig – monstrøst – eller bare en abstrakt figur. Men i alle tilfeller: vann. Men vann med en metaforisk dybde som er tvetydig og rar.

Noe annet vi ser er hvordan han henter frem en slags tvetydigheten lyriske dybde i det bokstavelige. Som i portrettene, hvor han synes å skrelle vekk det som gjør for eksempel John Cage til John Cage, som jo er det de fleste portrettfotografer er på jakt etter. Essensen av hvem noen er interesserer ikke Sandberg, eller – mer presist – ligger denne essensen i de mellomrommene hvor de ikke er typisk seg selv. I bildet av Cage ser kunstneren drømmende ut i radikal forstand, han ser nesten blind ut, og akkurat denne fjernheten i blikket skaper en intimitet, en maskeløshet, som for mennesket til å tre frem fra kategorier man forventer seg. «Kunstneren», for eksempel.

Eller se på bildet av en fot. Det er ikke noe annet – igjen bokstavelig – men den presenteres ikke som typologisk eksemplar, en fotaktig fot eller som dette er en fot, men som noe mer. Men bare så vidt, for vi tviler aldri på at det er en fot, men de små vridningene i huden henter ut små, små rester av noe dyrisk, kanskje. Eller et mørke som ligger rett under overflaten.

Tilbake til spiritualiteten. Det Sandberg viser oss er, tror jeg, den nærmest bunnløse betydningsfylden som ligger i de enkleste ting. Det finnes ingenting som er mulig å forstå, strengt tatt, om vi betrakter det tilstrekkelig lenge eller tillater oss å legge merke til detaljene i det vi har fremfor oss. Det kjente har allerede det ukjente i seg, om vi har tid nok til å se det.

Og det er også denne bunnløsheten som kan skape en ro i oss – eller en form for spiritualitet, som jeg har kalt det – for når ting og fenomener blir tvetydige og avdekker andre betydningslag sklir de over i hverandre.

Han viser frem noe i bildene, som er i oss, ikke i bildene. Eller: han bruker bildene for å få oss til å lokalisere denne kontemplative kjernen, som ellers ville forsvinne i umiddelbar gjenkjennelse og erfaringer av noe «interessant», «særegent» og «vakkert». Bildene balanserer akkurat på grensen mellom det banale, det tvetydige og noe vi kanskje kunne kalle det spirituelle.

Når vi ser lenge nok, ser vi at det er en sammenheng mellom individ og kollektiv, dyr og menneske, natur og kultur. Gåte og mening. Lys og mørke. Oss selv og andre.

• Galleriets hjemmeside