Hopp til hovedinnhold

Mads Nissen

Hele 74.470 bilder ble sendt inn til 2021- utgaven av World Press Photo, verdens mest prestisjefylte fotokonkurranse. For andre gang ble det den danske fotografen Mads Nissen som vant. Vinnerbildet ble tatt i det hardt korona-rammede Brasil.

Fotografi har snakket med Mads Nissen (41) om det å være standhaftig for å få det gode bildet, om fotografens egen etikk, og om viktigheten av å komme tett nok på.

– Jeg blir som regel sendt ut i verden etter å ha pitchet en idé for min redaktør i Politiken. Men det er jo ikke slik at jeg sier: gi meg 50.000 kroner så jeg kan reise til Brasil. Mitt reiseforslag er veldig detaljert, gjennomarbeidet og godt begrunnet. Jeg har gjort en lang rekke avtaler før jeg reiser, og fra det øyeblikket jeg lander på flyplassen vet jeg nøyaktig hva jeg skal gjøre.

Når vi tar en prat med Mads har han få dager tidligere vunnet verdens mest prestisjefylte fotokonkurranse, World Press Photo (WPP). Dette er andre gang han vinner hovedprisen, «verdens beste pressefoto». Første gang var i 2015. Da hadde han fotografert to russiske homoseksuelle i et ømt øyeblikk. Hele fem ganger har han blitt premiert i WPP. Ikke så rart da at han blir omtalt som en av verdens beste pressefotografer.

Flere lag
Mads Nissens vinnerbilde ble tatt sommeren 2020, på et pleiehjem i det koronaherjede Brasil. Bildet viser den 85-årige Rosa Luzia Lunardi som omfavner sykepleieren Adriana Silva da Costa Souza gjennom et gjennomsiktig plastforheng.

– Før jeg reiste til Brasil hadde jeg gjort avtaler med to pleiehjem. Jeg så straks at forholdene var for dårlige til å kunne fotografere ved det første. Det var for mye rot der og lyset var virkelig dårlig, så vi reiste videre til det neste. Her fant vi heldigvis en helt annen situasjon. Lyset var perfekt og jeg merket med en gang at muligheten for å få tatt et godt bilde var tilstede.

Pleiehjemsbeboeren Rosa Lunardi hadde ingen familiemedlemmer til å omfavne seg, derfor tro sykepleieren Adriana Souza til. Det var den første omfavnelsen Rosa Lunardi hadde fått på fem måneder. Bildet rommer en rekke følelser: Sødme, intensitet, styrke, sårbarhet, trøst og sikkert mye mer.

– Men det er også et bilde som inneholder kritikk. En kritikk av Brasils uansvarlige president, Jair Bolsonaro. Presidenten har ikke tatt korona-pandemien på alvor fordi han og hans elite er bedre beskyttet enn den brede befolkningen, understreker Mads Nissen.

Fotografen tok en større serie bilder i Brasil for å dokumentere hvordan covid-19 har et jerngrep om landet. Hvorfor var akkurat dette bildet viktig?

– Jeg hadde tatt mange bilder i Brasil. På en kirkegård hvor koronaofrene ble begravet i lange rekker, i forskjellige favelaer, i en ambulanse og på et sykehus. Men jeg manglet det aller siste bildet, det med fokus på følelsene.

– Men hvordan tar man egentlig et slikt bilde? Hvor mye er forberedelser, og hvor mye er flaks? Og hvor mye er talent?

– Det er helt sikkert en blanding av mange ting. Research er viktig, veldig viktig faktisk. Det er kun gjennom et grundig forarbeide at du kan vite hvor mulighetene for det gode bildet ligger. I tillegg kommer den intuisjonen jeg har opparbeidet som fotograf, og som forteller meg hvor jeg skal lete etter den gode historien. Et annet viktig element er å være insisterende. Når din intuisjon forteller deg at her ligger det en god mulighet for å få et godt bilde, så skal du insistere på å få det. Og du må være tålmodig.

Å komme tett på
Sist Mads Nissen vant WPP var i 2015. Den gangen var han i Russland for å dokumentere hvordan den russiske lovgivningen, og atmosfæren i landet generelt, gjorde livet vanskelig for landets homoseksuelle.
– Jeg var i St. Petersburg i Russland for å dokumentere de homoseksuelles problemer i Russland. Jeg deltok i en demonstrasjon, og på et tidspunkt kommer en mann bort til ham som står ved siden av meg. «Er du homse?» spør han ham. «Ja det er jeg» svarer han, hvorpå mannen kjører en knyttneve i ansiktet på ham. Jeg var fullstendig målløs.

– Og hvordan var det mulig å ta vinnerbildet?

– Ved en anledning ble jeg kjent med Jon og Alex, de to unge homoseksuelle russerne. Jeg fikk bli med dem hjem og fotografere dem der. Da vi kom hjem til dem sa jeg at de skulle late som om jeg ikke var til stede, forteller prisvinneren.

Når man betrakter Mads Nissens bilder, både de som har vunnet premier og dem man kan se på hans hjemmeside, blir det klart at han går tett på. Tankene ledes automatisk til Robert Capas berømte setning: «Er ikke bildet bra nok er du ikke nær nok». Er det en filosofi Mads Nissen kan skrive under på?

– Ja, absolutt. Den type bilder jeg tar må være tett på. Du kan si at fotografi på en måte er en ubarmhjertig disiplin. Holder du deg på avstand stinker bildene dine av at du ikke er tilstrekkelig nære det du fotograferer. Vi snakker om nærvær, og nettopp nærvær er jo helt avgjørende i mitt fotografi. En gang jeg var i Libya, midt i en ekstrem konflikt, fikk jeg muligheten til å dekke temmelig farlige krigshandlinger. Da måtte jeg spørre meg selv: «Hvis du ikke går helt ut på kanten, der soldatene står og tømmer sine maskingevær, hva gjør du da egentlig her»? Så ja, jeg har helt sikkert et behov for å komme tett på sier han.

– Du nevner selv krigshandlinger. Har du noen gang følt at ditt liv var i fare?

– Ja, adskillige ganger. Alt fra jordskjelv til væpnede konflikter, farlige områder i byer, i slumkvarterene, men også nå på sykehus med korona. Men altså, hvis du skal gå etter de gode historiene vil det alltid innebære en risiko. Slik er det bare.

– Når jeg ser på dine bilder og hører deg snakke har jeg en følelse av at du som fotograf er drevet av en indre etikk, av dine egne verdier. Stemmer det?

– La meg si det slik; jeg går ikke etter det som er bra for karrieren, jeg søker prosjekter som kommuniserer et sterkt budskap. Jeg skal ha en følelse av at det er bruk for meg et sted. Jeg vil gjerne gjøre en forskjell gjennom mitt fotografi. Jeg mener faktisk at det er en ung generasjon fotografer på vei som er drevet av et sterkt politisk kall. Ta Black Lives Matter-bevegelsen for eksempel. Eller klimadiskusjonen. Eller mitt eget prosjekt i Russland i LGTBQ-miljøet. Så jo, jeg er i høyeste grad drevet av en moral og en etikk. Jeg har et behov for å føle at jeg gjør noe. Jeg oppfatter mine bilder som en dialog med dem som ser på bildene mine. Det er en invitasjon til å reflektere over hvordan verden ser ut. Og så må betrakteren i siste instans selv ta stilling til hva han eller hun vil mene, avslutter Mads Nissen.


Mads Nissen er utdannet fra Danmarks journalisthøyskole og har siden 2014 vært fast ansatt fotograf for Politiken. I Danmark har han tre ganger blitt kåret til årets fotograf, og to ganger har han vunnet årets pressefoto. Det er tredje gang han er nominert til årets bilde i WPP som han har vunnet to ganger. Mads Nissen ble også kåret til årets pressefotograf i Danmark, for fjerde gang siden 2009.

  • 1/6
    Leonardo Runyo (35), iført verneutstyr for å beskytte seg mot coronaviruset, står i hagen til et hjem i Paraisópolis-favelaen. Han jobber sammen med et team av frivillige som utfører hjemmetesting av innbyggere i den overfylte favelaen for å få en idé om infeksjonsomfanget.© Mads Nissen
  • 2/6
    Rader med nygravde graver på Vila Formosa-kirkegården, en av de største i Latin-Amerika, og stedet der mange av byens ofre for COVID-19 blir gravlagt. Graverne jobber hardt for å holde tritt med dødstallene som fortsetter å øke. Nye områder tas i bruk og gamle graver graves opp på forhånd, slik at de er klare når varebilene med virusets siste ofre ankommer. © Mads Nissen
  • 3/6
    Brasil, Garimpo Eldorado Do Juma.Sør-Amerikas største ulovlige gullgruve. Alves do Silva viser frem gulltennene sine, med gull han har funnet selv. Han har jobbet som garimpeiro i omtrent 30 år. © Mads Nissen
  • 4/6
    Peru, Belén Bajo. En mann i bakrus tar en lur på en flåte i Iquitos-området i Belén Bajo. De kaller stedet regnskogens Venezia, men Iquitos-kvartalet Belén Bajo har en annen følelse enn sin italienske søster. Stedet er en stinkende slum på stylter, et fellesskap av flåter som er delvis nedsenket i gjørmete vann i fire måneder av året, på grunn av varierende vannstand i Amazonas-elven. © Mads Nissen
  • 5/6
    Charmuco, 23, og Reto, 16. Folk har bare flyttet til Potrero Grande i ca. 10 år, men nabolaget regnes allerede som et av de mest urolige i landet. Ekstrem fattigdom, arbeidsledighet og mangel på muligheter har drevet området inn i en nedadgående spiral med omfattende narkotikamisbruk, dødelig vold og dype sosiale problemer. © Mads Nissen
  • 6/6
    Didiller Angulo, 9, på basketballbanen i Potrero Grande i Cali. Nabolaget lider av ekstrem fattigdom, arbeidsledighet og mangel på muligheter, spesielt for de unge. Forskjellige gjenger kontrollerer nesten hver eneste gate, noe som gjør det vanskelig for innbyggerne å holde seg unna tvister og bevege seg trygt på grunn av de stadig skiftende alliansene. Forrige side: Store felt med cannabis så langt øyet kan se. For å stimulere cannabisproduksjonen brukes kunstig belysning om natten de første to månedene av dyrkingen. © Mads Nissen