- 1/1
Foto: Kristin Rosmo
En fargerik og hjertevarm hyllest til den historiske Farmasibygningen på Blindern lyser opp galleriet i Fotografiens Hus 27. oktober – 20. november. Her vil publikum oppleve 1930-tallets funkisfarger og elegant arkitektur blandet med spor av 90 års farmasøytisk forskning og undervisning. Gjennom fotoprosjektet har fotograf Kristin Rosmo undersøkt hva disse sporene kan fortelle om sammenhengen mellom en bygning, et fag og menneskene som har kommet og gått.
Farmasibygningen ble reist som det første av Universitetet i Oslos bygg på Blindern i 1931–
1932. Om få år flytter instituttet inn i den nye Livsvitenskapsbygningen. Da avsluttes et kapittel i historien om en bygning som markerte en ny epoke for Universitetet i Oslo og som sterkt bidro til å legitimere den funksjonalistiske, nye arkitekturen i Norge. Bygningen har dessuten vært selve arnestedet for den standarden norsk farmasi har i dag.
I utstillingen Funkis & formalin er det de små sporene som har fanget fotografens oppmerksomhet. De vitner om humor, kreativitet og varme, og gir kontrast til det ellers disiplinerte farmasifaget. Funkisarkitekturen og det slitne interiøret rammer inn det hele. Bildene ligger i krysningspunktet mellom kunst- og dokumentarsjangeren.
Under utstillingsåpningen og boklanseringen 27. oktober får vi høre litt om den spesielle arkitekturen og historien bak Farmasibygningen, fortalt av kunsthistoriker Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV) ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. I tillegg framfører en av instituttets professorer, Anne Gerd Granås, sin egen poetiske framstilling av studietiden i Farmasibygningen. Det blir også musikalsk innslag fra doktorgradsstipendiat ved Farmasøytisk institutt, Nastaran Moussavi.
Om Kristin Rosmo: I tillegg til å ta journalistiske fotografier, jobber Kristin Rosmo med langsiktige fotoprosjekter hvor hun utforsker samspillet mellom arkitektur, funksjon og
menneske/samfunn. Gjennom dette arbeidet utforsker hun de mange små historiene som gjemmer seg i bomiljøer, bygninger og landskap. Kameraet fungerer som et kontaktpunkt mellom de ytre omgivelsene og noe hun kan gjenkjenne i seg selv. Gjenkjennelsen skjer gjerne i omgivelser som utstråler stillhet og forfall, men som likevel har en snert av humor og håp. Bildene ligger ofte i krysningspunktet mellom kunst- og dokumentarsjangeren.