Ellie Rokhaug: Prosess

– Aller først; gratulerer så mye med Fotografis portfoliopris!

– Herregud – tusen takk!

– Det virker som nivået i konkurransen blir høyere hvert år, hvordan føles det å bli plukket ut blant så mange talentfulle fotografer?

– Jeg sliter nesten litt med å tro at jeg har vunnet, spesielt siden jeg vet hvor mange utrolige bidrag som har vært med tidligere år også. Det betyr utrolig mye for meg at juryen har sett bildene mine, og jeg føler at jeg nå vil sitte igjen med en ny sikkerhet om at noe som er så integrert og viktig for meg, også kan ha en verdi for andre. 

– Juryen var enstemmig i sitt valg og påpekte at prosjektet både var solid og utforskende, noe som blir underbygget av den eksperimentelle og til dels analoge prosessen. Kan du fortelle litt om hvordan du har jobbet?

– Rent teknisk har jeg rett og slett tatt analoge mellomformatsbilder, og så brent dem med lighter. Så avfotograferer jeg de brente negativene digitalt, og konverterer dem så fra negativ til positiv i et redigeringsprogram. Før ville jeg vært nøye med å velge hvilke bilder jeg velger å brenne og ikke, men nå brenner jeg alt. Jeg avfotograferer alle bildene umodifisert først, så brenner jeg dem før jeg avfotograferer på nytt. Hvis jeg ser for mye på bildene først blir jeg for redd for at det ikke vil bli bra, og at jeg da kommer til å angre på at jeg brente dem. Det har skjedd før.

– Du beskriver serien som en dokumentasjon på din egen transformasjon. Hvor lenge har du arbeidet med denne serien?

– Jeg begynte seriøst med fotografi, spesielt analog fotografi, rundt samme tid som jeg selv fant ut at jeg er trans, i begynnelsen av 2020. Jeg tok mange selvportretter allerede fra starten av, men de Vivian Mayer-aktige bildene jeg tok da ligner lite på dem jeg tar nå. Man kan kanskje si at selvportrettene har endret seg i takt med meg selv.

– Hvilken rolle har fotografiet for deg som kunstner?

– Fotografiet har gitt meg en helt ny måte å se verden på, og for meg representerer dette nettopp muligheten til å dele mitt syn på verden med andre. I dette prosjektet er det mitt syn på meg selv jeg deler, men jeg jobber også observasjonelt med fotografi. I tillegg bruker jeg selvfølgelig også fotografiet til å fange minner av venner og familie, og disse betyr minst like mye for meg som de mer «seriøse» arbeidene.

– Prosjektet ditt er nært og personlig, samtidig som tematikken er både allmenn og aktuell. Har du et budskap du ønsker å formidle gjennom ditt arbeid?

– Jeg kunne dratt frem mange av de politiske og kulturelle ulikhetene som rammer skeive folk både i Norge og verden rundt. Men det er egentlig ikke sånne ting jeg har lyst til å prate om når jeg forteller om kunsten min. Det jeg personlig møter mye mer enn fremmedhat og frykt er egentlig en slags usikkerhet. Folk er redde for å si og gjøre feil ting, samtidig som kjønn og identitet er noe de kanskje ikke har blitt møtt med på en så direkte måte før. Jeg håper derfor å gi folk et møte med noe nytt, og en inngangsbillett til å lære. Jeg vil skape et rom der det er åpent for å stille spørsmål og være nysgjerring. Jeg tror at først når folk virkelig forstår hva det betyr å være trans eller skeiv, vil de bli sympatiske til de utfordringene vi står i. 

• Fotografens hjemmeside