Torch har mange prosjekter på gang, men livnærer seg primært som fotograf. Han er fast bidragsyter til blant annet D2 og The New York Times, og jobber i tillegg for oppdragsgivere som The New Yorker, Vogue Scandinavia og Spotify. Portfolioen hans spenner vidt, fra intime møter med kunstnere som Bjarne Melgaard og musikere som Aurora og Girl in Red, til dokumentariske reportasjer om sykepleiere på hjul og mennesker i hverdagslige omgivelser. Fellesnevneren er ofte portrettet.
– Jeg vokste opp i en mindre by i USA så det var ikke mange inspirasjonskilder om du ønsket å jobbe som fotograf. Det fantes noen fotojournalister, en håndfull bryllupsfotografer og foto-professoren på universitetet. Da jeg begynte å studere var Peter Goin en av foreleserne mine. Han var inspirert av New Topographics-tradisjonen fra 70-tallet. Han fulgte meg opp og jeg ble nok ganske påvirket av ham. Når jeg ser tilbake var nok denne inspirasjonen fra kunstfotografiet viktig for meg. I tillegg lot jeg meg inspirere av kjente fotografer fra Magnum og fotojournalister i de store mediehusene. Jeg forsto at det var mulig å leve av fotografiet men visste ikke helt hvordan jeg skulle få det til. Likevel hadde jeg en tanke om at det var lettere å skape et levebrød ved å jobbe redaksjonelt enn som kunstner.
Menneskemøter
Det som kjennetegner Torchs arbeid er evnen til å skape nærhet, uavhengig av om motivet er en internasjonalt kjent stjerne eller mannen i gata. Det merkes at han har en bakgrunn i kunststudier fra universitetet; uttrykket har en egen signatur og personlighet – med en dokumentarisk klang. Dette har blant annet resultert i en rekke priser i bransjekonkurransen Gullsnitt de siste årene.
– Under studiene gjorde jeg flere reiser som ble ganske formative, og som pekte meg i en mer dokumentarisk retning, litt bort fra det strengt kunstneriske og konseptuelle fotografiet jeg hadde studert. Jeg fulgte blant annet onkelen min på den første av mange turer til Armenia. Der hadde han startet organisasjonen Armenian Eyecare Project, som utførte øyeoperasjoner etter Sovjetunionens fall og under krigen med Aserbajdsjan. Disse turene lærte meg hvordan man jobber i slike omgivelser: sove på sykehuset, arbeide med pasienter, fotografere døgnet rundt – og å publisere. Bildene førte til min første sak på trykk, en serie for The Armenian Observer, en diaspora-avis basert i Los Angeles.
Jeg ble også spurt om å reise til Bolivia for å tolke spansk for en gruppe misjonærer. Jeg er ikke kristen selv, men jeg ønsket å lage et prosjekt med et mer kritisk blikk på religiøst misjonsarbeid i Sør-Amerika. Gjennom universitetet var jeg dessuten del av en studentgruppe som samarbeidet med Smithsonian Institution om å dokumentere forfalne, rurale bygninger i ørkenen i det østlige Nevada for statsarkivet.
Det var altså flere større prosjekter jeg gjennomførte mens jeg studerte, og som ga meg smaken på den typen arbeid. Etter endt utdanning fikk jeg jobb ved en liten avis i fjellene i Nord-California, en av de eldste i landet, og i en ganske fascinerende og særegen del av verden når det gjelder nyheter.
– Hva lærte det deg?
– Som ung fotojournalist fikk jeg dekke utrolig mange spennende oppdrag: narkotikabeslag, marijuanaplantasjer, skogbranner, arrestasjoner, dødsfall. Alt mulig. Da kunne man ikke overtenke, man skulle levere flere jobber hver dag og var avhengig av å få bildene av gårde. Jeg tror det er noe viktig i dette; å kunne akseptere at noe er godt nok. Det trenger ikke å være perfekt. I avisen lever bildet én dag, så er det borte. Det var ganske langt unna den kunstverdenen jeg kom fra.
Etter jobb dro jeg ofte rett på bandøvelse eller hang med venner. Jeg spilte i mange band på den tiden og hadde andre kreative utløp utenfor avisen. Det førte naturlig nok til at venner ba meg fotografere dem også, til musikk- og kunstprosjekter eller hva de ellers holdt på med.
– Det å jobbe i en redaksjon gir en unik erfaring, tenker jeg.
– Som ung er man usikker, men når du jobber i en redaksjon lærer du fort å gå inn i enhver situasjon og komme tilbake med et brukbart bilde. Det gir en form for selvtillit, for du vet at du lander på beina. Det blir nesten alltid et bilde – og om det ikke blir noe brukbart er det greit det også. Bare det ikke skjer for ofte …
– Hva var neste steg i karrieren? Hvordan gikk du fra å jobbe som fotojournalist for en lokalavis til å portrettere for The New York Times?
– Jeg bodde i San Francisco på den tiden, spilte musikk, turnerte, surfet mye og jobbet med egne fotoprosjekter. Mesteparten av arbeidet jeg var tiltrukket av kom fra kunstfotografiens verden, mens fotojournalistikken relaterte jeg meg til på en annen måte. Jeg trodde rett og slett at det var slik jeg måtte jobbe for å komme meg videre.
Resultatet var at jeg følte meg fastlåst mellom to verdener, uten å forstå at man kunne kombinere dem. Jeg trodde man måtte holde dem adskilt. Dette var før internett, før alle var fotografer. Det fantes ingen endeløs bildestrøm på sosiale medier å øse av, du måtte finne inspirasjonskildene dine selv. Det var vanskeligere å definere sin egen stemme når referansene var færre og mindre tilgjengelige.
Men en helg dro jeg til New York for å hjelpe søsteren min med å flytte inn i leiligheten sin. Da jeg først var der, tenkte jeg at jeg kunne ta kontakt med Magnum, egentlig bare for å si hei. Jeg visste ikke hva jeg forventet, men kontoret lå like i nærheten. Overraskende nok tok direktøren selv telefonen og inviterte meg på besøk dagen etter. Vi snakket en stund, og mot slutten av samtalen tilbød han meg et praksisopphold. Plutselig skulle jeg flytte til New York. Det var utrolig spennende. Jeg tenkte bare: hvorfor i all verden ventet jeg så lenge?
Gjennom venner fikk jeg etter hvert kontakt med New York Times, som endte opp med å gi meg oppdrag. Det var en tid der det handlet om å tjene nok til å bli værende i New York. Jeg assisterte, fotograferte og tok spillejobber med bandet. Alt som skulle til for å holde meg flytende.
– Men det var det redaksjonelle portrettet du ønsket å jobbe med?
– Nei, ikke egentlig. Jeg ønsket nok heller å fokusere på dokumentarprosjekter, lengre featureoppdrag og bokprosjekter. Portretter kunne selvfølgelig inngå i dette, men det var aldri et bevisst mål. At jeg fikk så mange redaksjonelle portrettoppdrag skjedde liksom av seg selv. Faktisk pleide jeg å sky unna portretter, det var for intenst. Jeg følte meg tryggere med å fotografere en scene på avstand. Samtidig ga det meg noe, en spenning. Og så liker jeg jo å møte folk.
Jeg har egentlig aldri hatt en plan, men jeg trivdes godt med at oppdragene kom. Jeg var enormt stolt av å få oppdrag av The New York Times, og dette var viktigere for meg enn selve motivet. Redaksjonelle portretter ble etter hvert en fast del av arbeidet, men jeg har alltid ønsket variasjon. Det gjelder fortsatt, jeg kjeder meg hvis det blir for ensformig.
– Fikk du tid til å jobbe med egne prosjekter?
– Jeg var nok litt usikker og trodde ikke man kunne gjøre begge deler, at man enten måtte holde seg til kunstverdenen eller den redaksjonelle. Jeg turte heller ikke å si at jeg spilte i band, av frykt for at det ville ødelegge troverdigheten min. Det overrasker meg fortsatt hvor vanskelig det er å holde to tilsynelatende motstridende tanker i hodet samtidig – men jeg er nok ikke alene om det.
Å stole på eget uttrykk
Da Torch landet jobben som frilanser for The New York Times, følte han at de prestisjefulle oppdragene kunne være krevende. Han manglet en trygghet, en ro, når han gjorde oppdragene og veien til det ferdige bildet kunne mangle en naturlig flyt.
– Denne begrensningen lå i mitt eget hode. Det å tørre å gjøre jobbene mer på min egen måte kom med erfaring. I tillegg hadde jeg gode redaktører som ga meg en tydelig brief, samtidig som de lot meg eksperimentere. På et tidspunkt møttes forventningene utenfra og mitt eget uttrykk. Det gjorde meg mye friere og dette var en langt mer tilfredsstillende måte å jobbe på.
– Det er en fordel å ha sitt eget uttrykk når man jobber redaksjonelt. Det skiller deg ut fra mengden.
– Man må selvfølgelig holde seg innenfor visse rammer når man får et oppdrag. Men det ligger en selvmotsigelse her: det er en frykt for ikke å bli kontaktet igjen om man er for kreativ, samtidig som du nettopp får jobben fordi oppdragsgiver liker uttrykket ditt. Men oppdragsgiverne har fortsatt å ringe meg, så jeg må jo gjøre noe riktig.
– Jeg tenker at man i stor grad er avhengig av å skille seg ut. Som du er inne på selv, redaksjonene ringer deg nettopp fordi de ønsker ditt uttrykk.
– Det å flytte fra New York til Norge har nok hjulpet meg her. Der konkurrerer jeg mot tusener av fotografer som ligner på meg, mens her er det langt færre som jobber slik jeg gjør. Samtidig har jeg beholdt kontakten med oppdragsgiverne mine i USA, noe som gir meg flere bein å stå på. Jeg har bodd i en del byer i løpet av livet, det å være fotograf er også en fin måte å bli kjent med en ny by på.
– Når du gjør så mange jobber, hvordan skaper du hele tiden noe nytt? Hvordan forbereder du et opptak?
– Jeg prøver å ikke forberede for mye, for jeg vet aldri helt hva som møter meg på en jobb. Jeg har som regel noen ideer og tar med noen referansebilder i tilfelle jeg har idétørke. Jeg har vært heldig og fått mange oppdrag, og da er utfordringen nettopp å hele tiden ha gode idéer. Men jeg vet ikke helt hva metoden min er, det faller alltid på plass.
– Men du jobber enkelt?
– Ja, når jeg kan. Man må holde kvaliteten på et visst nivå, men jeg liker å holde det enkelt, både i opptaks-situasjonen og i etterarbeidet. Det skaper en intimitet som jeg setter pris på, og da føles opptaket også mer som et samarbeid. Om personen foran kameraet kommer med forslag, så spinner jeg gjerne videre på det. Det gjør hele opptaket morsommere og mer dynamisk. Jeg gjør også alt etterarbeid selv, med mindre det dreier seg om store kommersielle oppdrag.
Fotografisk tid
En fotograf er en problemløser, det å finne gode og raske løsninger er en stor del av jobben. Er man heldig, er det både tid og ressurser tilgjengelig. Andre ganger har man ingen av delene og blir tildelt tre minutter på å ta et bilde som skal trykkes på et cover eller dekke en helside i avisen.
– Det er en situasjon jeg har vært i litt for mange ganger. Det er jo fullstendig absurd egentlig, men ofte må man bare gi slipp og ikke la seg stresse. På en annen side kan det være befriende å ha slike begrensninger. Det gir deg en fandenivoldsk innstilling som er veldig bra – når det funker. Men det blir som sagt nesten alltid et brukbart bilde, og om det ikke gjør det er det jo rammene som er for trange.
Et eksempel er da jeg var på musikkfestivalen Coachella for New York Times for noen år siden. Jeg ble oppringt av pressefolkene til Bryan Ferry mens jeg selv var på konsert for å se bandet til en kompis. Det var fridagen min, men de ønsket at jeg skulle komme ti minutter senere. Jeg hadde ikke med meg kamerautstyret, kun et kompaktkamera i lommen. Jeg møtte opp og fikk fem minutter. Problemet var at jeg ikke hadde brukt kameraet før. Jeg tror det var den første digitale utgaven av Ricoh GR, og jeg fikk det ikke til å fokusere. Jeg måtte bare fyre løs og late som alt var bra.
Hele opplevelsen føltes som et skuespill. Jeg var i stille panikk, for flau til å innrømme at jeg ikke visste hvordan kameraet fungerte. Hele greia føltes mer som en øvelse i selve handlingen å fotografere, uten at jeg faktisk tok noen bilder. Morsomt og trist på samme tid. I ettertid er opplevelsen mer minneverdig på grunn av at det mislyktes, enn av noen annen grunn. Jeg sier til meg selv at det lå en annen lærdom der også, utover bare å sørge for at man vet hvordan man bruker kameraet sitt.
– Man sier at det beste kameraet er det man har med seg, men det finnes altså unntak.
– Den gangen avskrev jeg bare bildene, men nå ser jeg på dem med et mer positivt blikk. Det er noe eget med å ta bilder som ikke skal brukes på trykk, som man tar kun for sin egen skyld. Jeg har blitt flinkere til det nå enn jeg var tidligere.
– Det er ikke bare utstyret som kan svikte. Hva gjør du om personen foran kameraet er veldig nervøs eller gir lite respons?
– En motefotograf jeg jobbet for pleide å be folk om å gå litt rundt om de var veldig reserverte. Bevegelsen i seg selv åpnet opp for nye vinkler og utsnitt – og for mellom-øyeblikkene. Men vanligvis kan jeg holde praten gående å løse situasjonen på den måten.
– Det å være en god portrettør handler til syvende og sist om møtet mellom to mennesker. Får man til et godt møte, blir ofte resultatet bra.
– Der har jeg en fordel. Som amerikaner er jeg nok litt mer pratsom enn den gjennomsnittlige nordmann, og som utlending er det alltid noe jeg lurer på. Jeg er vant til small talk, og det hjelper både meg selv og den jeg fotograferer til å slappe av.
– Du har opprinnelig en kunstutdannelse. Hvordan får det utløp i fotografiet ditt i dag?
– Med erfaring kommer også tryggheten på at det å feile er en naturlig del av den kreative prosessen. Da blir det lettere å gjøre egne prosjekter, bare for seg selv, uten at det handler om å prestere eller utføre et oppdrag. Jeg føler at jeg beveger meg mer mot det personlige uttrykket etter hvert som jeg blir eldre.
Til syvende og sist handler uttrykket mitt om smak, og jeg liker det ufullkomne. Favorittalbumene mine er ufullkomne, favorittkunstnerne og -fotografene mine er det samme. Det er ganske enkelt egentlig: jeg liker upolert arbeid. Det taler til meg. Det er en klisjé, men det er sant. Ting vibrerer mer når tilfeldigheter er en del av uttrykket. Feil, uhell, kall det hva du vil.
Frykten for å mislykkes sliter jeg fortsatt med innimellom. Men arbeidet føles løsere og lettere nå enn før, og kanskje er det derfor det er mer vellykket og morsomt for meg på et personlig plan. Det er rett og slett gøy når man har perioder der ting føles fritt og lekent.
– Har du noen egne prosjekter på gang?
– Da jeg jobbet i lokalavisen i tjueårene hadde jeg tilgang til så mange interessante historier. Som pressefotograf møter man mennesker i alle lag av befolkningen, i alle mulige livssituasjoner. I dag angrer jeg på at jeg ikke brukte mer tid på dem.
Etter at jeg sluttet i avisen kjørte jeg ned til San Francisco. Jeg skulle flytte inn hos en gammel kjæreste og kjørte til leiligheten hennes. Da jeg ankom hadde de fest, så jeg ble med og tenkte at jeg kunne pakke ut av bilen senere. Selvfølgelig glemte jeg det helt, og da jeg gikk ut neste morgen var bilruten knust og alt var borte.
Det føltes som et slag i magen, en dyp smerte, som å miste noe som stod meg veldig nær. Jeg ble skikkelig deprimert og sluttet å fotografere i lang tid. Jeg brydde meg ikke så mye om tingene i seg selv, men jeg hadde tre fulle bøker med Mamiya 7-negativer fra et prosjekt liggende i bilen. Selvfølgelig var de borte. Jeg husker faktisk hvert eneste av de bildene, så jeg har en plan om å dra tilbake til de samme stedene og gjenskape dem fra hukommelsen. Jeg tror det kan bli en fin bok å ha i hylla hjemme, trygt forvart.
Men akkurat nå jobber jeg med et bokprosjekt sammen med en nær venn og forfatter, Gabriel Urza, som underviser i kreativ skriving ved et universitet i Portland, Oregon. Boken handler om et miljø med «sungazers» som bor i Nevada-ørkenen, mennesker som stirrer på solen på jakt etter helse, åpenbaring og en form for transcendens. Gruppen følger læren til en ganske eksentrisk, nå avdød, arkeolog fra Nevada som tilbrakte et tiår på 70-tallet med å grave ut inkagjenstander i Peru. Det hele er vevd inn i mytologien rundt det amerikanske vest, som også var en inspirasjon og referanse for meg da jeg begynte på kunstskolen.
Og selvfølgelig fotograferer jeg tvillingene mine, som en pliktoppfyllende fotograffar. Men det er kun privat.