Kjetil Røed: Gratulerer med prisen! Hvor befinner du deg om dagen?
Catherine Lemble: Tusen takk! Jeg bor i Brussel, ikke i Norge, så min forbindelse til det norske er fascinasjonen for nordområdene. Denne fascinasjonen eksisterte allerede, men den ble sterkere etter en første tur til Svalbard i 2017. I løpet av de siste åtte årene utviklet det seg til prosjektet og fotoboken «Only Barely Still». Startpunktet var Sarah, som er svigerinnen til søsteren min, og kvinnen på bokomslaget, og som har bodd på Svalbard i mer enn ti år. Søsteren min nevnte henne i 2017, inntil da hadde Svalbard vært helt ukjent for meg.
Kjetil Røed: For det er det prosjektet ditt kretser rundt, ikke sant? En slags alternativ historie om det kalde nord, som er en annen enn den heroiske, som vi her i landet er så kjent med? Her er det ikke mye Nansen eller Amundsen, men hverdag. Og så er det bare kvinner vi ser. Vil du kalle det et feministisk prosjekt?
Catherine Lemble: Absolutt. Det er som et alternativ til den heroiske forståelsen av disse områdene jeg laget disse bildene – et feministisk prosjekt, absolutt, men også et annet blikk på verden rundt oss og på historien.
Kjetil Røed: De minner meg om Ursula Le Guins essay «Bæreposeteorien om fiksjon», hvor nettopp kvinnenes virksomhet er, mener hun, et mer fruktbart utgangspunkt for historieforståelse. Det er ikke kuler og krutt, muskler og makt, men heller sanking av bær og frukt som er viktig. Det er det som nærer oss, hevder hun, og ikke mennenes erobringstrang.
Catherine Lemble: Jeg har ikke lest det essayet, men har sans for Le Guin. Hun har faktisk en morsom fortelling som relaterer seg til prosjektet, «Sur» heter den, som handler om en gjeng damer som besøker Sydpolen før Scott. De forteller ingen om det, for ikke å såre mennenes ønske om å sole seg i glansen.
Kjetil Røed: Den har jeg også lest. Nydelig fortelling. Jeg liker tanken om at man kan oppleve meningsfulle ting uten å måtte fortelle andre om det – selv en polferd. Det sier noe om kvinner, kanskje, eller i hvert fall om denne måten å tenke på. De viktigste tingene foregår i fellesskap og i omsorg, kanskje også i hjemmet og i slike helt hverdagslige ting som matlaging og det å dele en kopp kaffe.
Catherine Lemble: Helt klart. Det er også denne økofilosofiske tilnærmingen forfattet av kvinner som har inspirert meg mest, og den er drevet av omsorg og vekst, snarere enn kolonialisme og erobring. Nan Shepherds «The Living Mountain» og Annette Kolodnys «The Lay of the Land» har vært viktige for meg, og begge nærmer seg det vi kan kalle et urfolksperspektiv, hvor det er livet i naturen – og vernet om det – som er det sentrale, ikke å bestige fjellet først og slike ting.
Kjetil Røed: Interessant. Særlig i en norsk kontekst, vil jeg si, hvor nettopp polarhistorien er menn og erobring fra A til Å. Ditt prosjekt er et viktig korrektiv til denne historien. Men det var særlig ett av bildene i serien din som jeg ble veldig fascinert av – et som går dypere inn i hvordan vi som betraktere også kan lære noe, og kanskje endres, ved å fundere over disse fotografiene. I bildet «Terhi drawing a polar bear encounter» ser vi en kvinne som ligger i sofaen med en tegneblokk, men vi ser ikke isbjørnen tittelen henviser til. Dette inkluderer også betrakteren, for vi må forestille oss isbjørnen selv – og til tross for det antagelig dramatiske hun tegner, er det først og fremst scenen i hjemmet vi er vitne til.
Catherine Lemble: Det er fint at du trekker frem den detaljen. Også her er det en litt annen vending på kolonialismens heltefortellinger, hvor man kan vise bilder av erobringer man har gjort og farer man har overvunnet. Her er det ingenting av det; vi får ingen dokumentasjon i det hele tatt, og selve erobringen er underordnet tegningen vi ikke får se. Det du sier om bildet får meg til å tenke på Sarah på bokomslaget – smilende stille, nesten gåtefullt. Hun ser ut til å bære på en hemmelighet om stedet, etter å ha vært der lenge nok til å kjenne det. Men hun holder det for seg selv og viser det aldri frem.
Kjetil Røed: Kanskje vi kan si at det er kvinnens evne til å forme historien i sitt bilde som er det sentrale her? At hun former heroismen innenfor rammen av hjemmet, og at vi ikke får tilgang til noe annet perspektiv, fører til at vi må underordne oss bildets logikk. Og siden det er hjemmet og tegningen som er viktig i fotografiet, oppstår det en spenning mellom heroismens historiefortelling og det Le Guin kanskje ville kalle omsorgens og fellesskapets blikk på historien.
Catherine Lemble: Det kan du si. Det er verdt å merke seg at siden kvinner fortsatt ofte er begrenset til det hjemlige området, valgte jeg bevisst å avbilde de fleste av dem utendørs, i de miljøene de faktisk lever i, uten å likestille dem med naturen. Med dette prosjektet ønsket jeg å utforske ikke bare kvinners tilstedeværelse i disse landskapene, men også hvordan kvinner og natur ofte sammenlignes i den vestlige verden. Hvorfor beskriver vi polarlandskapet som «rent» og «jomfruelig», som skal «erobres», «penetreres» eller «reddes»? Hva avslører disse metaforene om hvordan vi forstår og forholder oss til verden, og hva betyr det når naturen behandles som en kropp å kontrollere eller besitte?
Kjetil Røed: Det er innspill vi trenger her i landet, vil jeg si. Denne maskuline polarmytologien er lite utfordret … Noen siste ord?
Catherine Lemble: Det er også noen personlige minnebøker jeg har hatt stor glede av i arbeidet med dette prosjektet, som nærmer seg de polare strøkene på lignende vis – jeg vil nevne dem helt til slutt. Særlig Wanny Woldstads «Wanny Get Your Gun» – som beskriver hennes liv som fangstkvinne på Svalbard – men også Heleen Van der Laans «Waar blijft het licht» og Christiane Ritters «A Woman in the Polar Night» har vært viktige. De bidrar alle til et helt annet blikk på polarhistorien enn det vanlige, maskuline.
Les mer om prosjektet og de andre bidragene fra juryens short list i siste utgave av Fotografi.