Vet ikke kuratorer hva de driver med?

Per Nikolai Haukeland kommenterer min omtale av Nan Goldins bilder hvor jeg stiller spørsmål ved den kunstneriske kvaliteten ved Nan Goldins fotografier – som jeg for en stor del anser som partysnaps fra et dopmiljø i New York på 70-tallet. Haukeland er uenig:

"Komposisjone til Nan Goldin er kanskje en av hennes aller sterkeste sider som fotograf. Det er komposisjonen som kontrollerer og fanger betrakterens oppmerksomhet. Med komposisjonen forteller hun sin historie. Hennes følsomhet for det hun fotograferer gjør at hun klarer å få fram komposisjoner som både er musikalske og overraskende."

"Kunstnerisk taler Nan Goldins meritter for seg selv", skriver Haukeland. "Skal vi forstå Morten M. Løberg rett, så forstår ikke kuratorer på verdens fremste kunstmuseer hva de holder på med."

Haukeland illustrerer de delte meningene om Goldins fotoprosjekt. Jeg er nesten fristet til å svare bekreftende på hans retoriske sluttpoeng, men jeg vet jo at kuratorer flest er kvalifisert til det de driver med. Jeg tror det er andre forhold som styrer når kuratorers valg kan framstå som underlige.

Jeg tror vi gjør klokt i ikke å utelukke at kuratorer kan ha en skjult agenda. Også kuratorer skal bygge seg en karriære eller lage utstillinger som skaper oppmerksomhet og trekker publikum. Kan du oppdage en up and coming-kunstner eller et tidligere oversett talent kan det bety et steg opp og fram i rampelyset – for kuratoren. Kan du hausse opp noe slik at det trekker folk og selger, kan du ha skutt gullfuglen. Det kan derfor være fristende å fokusere på kunst du vet vil være kontroversiell. Å presentere dårlig fotografi som god kunst er et ofte brukt triks.

Vi kan sammenligne med tabloidavisenes forsider. Spør du en redaktør vil de alltid svare at enhver forside lages for i ivareta pressens innformasjonsplikt, eller med andre høyverdige begrunnelser fra festtalene – selv om vi alle vet at det er et kynisk spill for å selge flest mulig aviser.

"Skal du bli berømt må du være dårligst av alle" sier den over 80 år gamnle tsjekkiske fotografen Miroslav Tischy. I en mannsalder har den tidligere kunststudenten og eksentrikeren fotografert unge kvinner i smug i parker og på badestrender med et hjemmelaget kamera med en selvlaget linse. Han er plutselig blitt høyaktuell og omdiskutert etter at han ble oppdaget av en tidligere nabo som også er kunstner. Tischy vises nå i de mest fornemme gallerier og bildene hans selges for opp mot 80.000 kroner. Han har bl.a. blitt presentert i det høyst kommersielle Michael Hoppen Gallery i New York og vises for øyeblikket ved International Center of Photography. Selvølgelig vet de hva de driver med!

Ingen skal få innbildt meg at dette ikke dreier seg om en variant av reklamenes grunntese: "Make shit shine". Og akkurat som reklame kan selge middelmådige produkter, kan en målrettet kurator med stort ego sikkert "selge" kunstnere som ellers ikke hadde hatt en sjanse.

Hadde vi i det hele tatt hørt om Nan Goldin hvis ikke "riktige" personer hadde promotert henne i rett tid?

Morten M. Løberg