Olympus E-P1: Kompakt og solid systemkamera

Vi fikk først prøve kameraet sammen med Europas øvrige foto-presse under lanseringen i Berlin 15. og 16. juni, deretter vårt eget testeksemplar flybåret før helgen. Her er vårt førsteinntrykk av Olympus’ nye kompakte systemkamera.

Allerede før Olympus lanserte FourThirds (FT) på Photokina 2002 lå planene klare for det som nå framstår som det virkelige kompakte kamerasystemet – Micro FourThirds (MFT). Dette var en vel bevart hemmelighet inntil standarden ble lansert før Photokina i fjor, da Panasonic var klare med sin første modell, Lumix G1, som minner mer om et krympet speilreflekskamera enn et kompaktkamera.

Men teknologien lå ikke ennå til rette for et kompakt systemkamera uten speil eller prismesøker i 2002: hverken en skikkelig elektronisk søker, eller en god nok LCD med LiveView kunne tilbys. Heller ikke en rask autofokus basert på kontrastfølsom analyse av konturer direkte på bildebrikken, som er nødvendig for en elektronisk søker.

Dermed ble Olympus’ første FT-baserte systemkamera E-1, lansert sommeren 2003, et tradisjonelt speilreflekskamera. Riktignok med en mindre bildebrikke, ganske nøyaktig halvparten av en 35 mm filmrute i diagonal, noe som gjorde systemet kompakt uten å oppnå de gevinstene vi aner med dagens MFT-standard. De siste seks årene har Olympus brukt til å bygge opp et system med fremragende optikk og fullt utvalg tilbehør. Foruten å utvikle E-P1 og planlegge lanseringen av det vi anser som Olympus’ egentlige fremtidssatsning på kamerasiden.

Olympus E-P1 – til forveksling lik et 35 mm kompaktkamera
Med sitt retrodesign, og sin størrelse, minner Olympus E-P1 mye om sitt forbilde, Olympus Pen. Det var et særdeles kompakt halvformatkamera da det kom for 50 år siden (ja, vi skriver 1959). Det var derfor ikke tilfeldig at Olympus brukte 50-60-tallsnostalgien for hva den er verd under lanseringen i Berlin siste uke. Selv om sammenligningen ikke holder når vi ser under overflaten. Mens den første Pen var filmbasert og hadde fastmontert objektiv, er E-P1 et rendyrket digitalkamera uten historie i filmalderen, og har både utskiftbar optikk og kan ta HD-format videofilmer så vel som stillbilder. Det har samme størrelse bildebrikke som alle andre FT og MFT-kameraer – bildebrikken er basert på den som sitter i E-30 og E-620. Det gir samme bildevinkler som Olympus’ øvrige systemkameraer, og en bildevinkelfaktor på 2x sammenliknet med 35 mm-formatet.

E-P1 er et digitalt systemkamera som setter nye mål for hva vi legger i et systemkamera. Det er kompakt som et klassisk 35 mm «edelkompaktkamera», og særdeles tillitvekkende bygget i rustfritt stål og aluminium. I første omgang kommer kameraet i to utseendeversjoner – en klassisk «silver»-modell med svarte detaljer, og en hvitlakkert modell med detaljer i beige. Kit-objektivet, en sammenleggbar 14–42 mm f/3.5–5.6 zoom, kommer også i to versjoner – «silver» og sort. Dette objektivet er bygget i kunststoff, men har metall fatning (noe kameraet også har). Ett annet objektiv finnes også når kameraet kommer i salg i juli: en 17 mm f/2.8 «pancake», som har en tilpasset ekstern optisk søker til å sette i tilbehørsskoen. Olympus E-P1 har nemlig ingen søker – du må bruke LCD-skjermen slik det er blitt vanlig på dagens kompaktkameraer.

Men to objektiver holder ikke lenge. Fortvil ikke: Olympus leverer både et Four Thirds-adapter (som lar deg bruke alle objektiver med FT-fatning), og et OM-adapter (som på samme måte lar deg bruke Olympus’ legendariske og kompakte OM-objektiver). Panasonic har i øyeblikket fire MFT-objektiver som passer direkte på Olympus Pen-serien, og ved siden av et knippe FT-objektiver leverer Panasonic dessuten adptere til Leica M- og Leica R-objektiver. Flere adaptere er annonsert, bl.a. for både Canon og Nikon.

Olympus Pen E-P1 har innebygd bildestabilisator på bildebrikken, det er den samme som i E-620, sier Olympus, med inntil fire lystrinn effekt. Bildestabilisatoren har tre modi: både horisontalt og vertikalt (standard), eller bare horisontalt eller bare vertikalt. En digital bildestabilisering (oversampling) er alltid på ved videoopptak. Kameraet har en spaltelukker, men den er normalt åpen, og lukker seg bare umiddelbart i forkant av eksponeringen, siden dette er et fullblods LiveView-kamera. Dermed er bildebrikken, som hos Panasonic, eksponert for støv mens du tar av objektivet. Olympus mener dette ikke skal bety noe pga. den effektive støvfjerningen

I hendene
Olympus Pen E-P1 føles tungt, men det er på grunn av den kompakte størrelsen. Selve kamerahuset er ikke stort større enn kompetente kompaktkameraer som Panasonic Lumix LX3 (aka Leica D-lux 4), men det er tettpakket og med solid gods i det ytre. Det veier mindre enn Canon PowerShot G10, er bredere men også både lavere og tynnere enn dette – uten objektiv. Følelsen minner ikke lite om et bunnsolid Leica-hus, og med den lille 17-millimeteren på, sammen med søkeren, er det enda mer som bringer hen tankene mot en kompakt Leica.

Kamerakroppen har en lav profil, og på forsiden er bare objektivfatningen, objektivutløser, selvutløserlampe samt to hull for stereomikrofon, ett på hver side av Olympus-logoen, og et fingergrep.

På baksiden er t.v. kontrollrattet for programvalg, og den 3” store LCD-skjermen med meget god antirefleksbehandling. Til høyre ved tommelen er et rullende hjul for innstillinger samt 7 knapper og det primære funksjonsrattet som dublerer som vippebryter for direktevalg av funksjoner, samt høyttaler og indikatorlampe for minnekortaktivitet. På toppen finnes programvelgerjulet) nedsenket så du ikke kommer borti det av vanvare, tilbehørssko, indikatorlampe for støvfjerningsfilter, hovedstrømbryter, utløser samt knapp for eksponeringskompensasjon. Til høyre et deksel over tilkoblinger for HDMI-kabel samt kombinert USB/AV-utgang, og i bunnen deksel for minnekort og batteri, samt stativfeste (som ikke er sentrert optisk).

Betjeningen er intuitiv og velkjent for den som er vant til Olympus, og lett å venne seg til for andre. Alle viktige funksjoner nås direkte med knaper og ratt (noen på flere måter), og betjeningen sitter der den skal. To kraftige remfester gir god balanse når kameraremmen er festet (rem medfølger, men vi ønsker oss dessuten énhånds kamerastropp som alternativ). Det er et godt fingergrep sammenlignet med kompaktkameraer, og den lette vekten tatt i betraktning, er også grepet akseptabelt målt mot andre systemkameraer. Vi ser likevel et mulig savn for evt. batterigrep – Olympus Pen E-P1 har begrenset batteridriftstid iflg CIPA, 300 bilder pr. ladning (det samme som Panasonic G1/GH1), og ville både pga dette og for gripevennlighet med større objektiver tjent på den muligheten.

For større objektiver kan E-P1 altså klare. Uten adapter er Panasonics imponerende videoklare objektiv Lumix G-Vario 14-140 mm f/4–5.8 O.I.S. det største så langt (og dette rakk vi så vidt å prøve på, sammen med Lumix 7–14 mm), med adapter er det naturlig å regne inn Olympus’ og Sigmas superteler for FourThirds. Vi hadde en time med Olympus’ 11–22 mm f/2.8–3.5 i Berlin, og opplevde dette både som fullt kompatibelt, og med svært god ytelse. Kameraets relative tyngde ga det også god balanse sammen med det forholdsvis tunge og kraftige objektivet. Mer om  optikk senere.

Funksjoner
Dette er altså både et stillbilde- og videokamera, selv om stillbildefunksjonen utvilsomt er den viktigste. Olympus E-P1 kan ta opp stillbilder i RAW og fire JPEG-formater – 4:3 selvfølgelig, foruten 3:2, 16:9 og kvadratisk (som Olympus kaller 6:6).

Stillbilder tas om du vil i RAW+JPEG, og du kan velge den JPEG-kvaliteten du vil. JPEG-kvaliteten er for øvrig svært god (lite komprimert) i beste og nest beste komprimeringsgrad, og du kan i høy grad justere denne, som vanlig hos Olympus. Kameraet klarer inntil 3 bilder/sek med stillbilder, og serier på opp til 10 RAW-bilder.

Videoopptak kan tas i 1280x720 (HD) eller 640x480 (SD)-format og AVI filformat – begge med 30 bilder i sekundet, i motsetning til Panasonic GH1, som leverer 50 eller 25 bilder/sek her i Europa (PAL) i AVCHD-format og 1080p eller 25 bps i Motion JPEG og 720p. Mens Olympus’ løsning er bedre tilpasset YouTube-opplasting, er Panasonics løsning bedre tilpasset profesjonell video. Det reflekterer sannsynligvis også den vanligste bruken for disse to kameraene. E-P1 kan også ta opp lineær PCM stereo lyd.

Fargedybden er 12-bits for RAW, og RAW-filene er komprimert tapsfritt. Dermed blir de også store, typisk 11–14 MB. Fargerommet er sRGB eller Adobe ARG, eller du kan fotografere sv/hv – med simulerte fargefiltre om du vil. Kameraet bruker, som første fra Olympus SD minnekort (støtter SDHC opp til 32 GB). Dette var nødvendig, sier Olympus, for å tillate videoopptak. Alt taler dermed for at xD-kortene synger sin svanesang (Fujifilm – den andre produsenten bak xD-kortene – har også støttet SD-kort en stund), og Olympus-folk gjorde ingenting for å benekte dette under lanseringen.

Som et rent LiveView-kamera har Olympus E-P1, som Lumix G1/GH1, utelukkende kontrastfølsom autofokus – den samme som på de aller fleste kompaktkameraer i dag. Selv om det finnes kompaktkameraer med svært rask AF, er de fleste systemkameraer som bruker denne AF-teknologien i forbindelse med LiveView, mer eller mindre håpløst trege – særlig sammenlignet med speilreflekskameraenes raske fasefølsomme AF. Panasonic endre dette med Lumix G1/GH1, og vi var spente på hvordan Olympus ville levere. Denne form for AF er også objektivavhengig – kameraet har ingen AF-motor, den sitter i hvert enkelt objektiv. Setter du på objektiver som ikke har kompatibelt AF-signal til kameraet (noen FT-objektiver og alle andre objektiver via adaptere), brukes AF-mekanismen som hjelpeindikator for manuell fokus. Autofokusen har 11 felter, 25 felter om du skrur på ansiktgjenkjenning, eller du kan finjustere AF-punktet fra 225 ulike posisjoner. Kameraet kan stilles til enkeltbilde AF (S-AF), kontinuerlig AF eller manuell fokusering (med forstørret skjermbilde), samt S-AF med manuell overstyring.

Olympus E-P1 har alle vanlige opptaksmodi, full auto med motivtypegjenkjenning (iAuto), programautomatikk med overstyring, blender- og lukkerstyrt auto, manuell eksponering og 14 motivprogrammer. Som E-620 og E-30 har det også Art filters, som faktisk kan brukes også til video. Disse inkluderer Pop Art, softfokus («vaselinfilter», bleke og lyse farger, lyse toner, kornet (sv/hv) film samt pin-hole.

Lysmålingen skjer med 324-felts evaluerende modus, sentrumsveid gjennomsnitt, og tre ulike punktlysmålingsmodi: 2 % punkt, samt høylys- og skyggebasert punktlysmåling. Den er følsom fra 0EV til 18 EV, og kameraet kan settes til automatisk å kontrastjustere for å lette skyggene. E-P1 har også foruten normal tonegradasjon, valg mellom automatisk justering av tonekurven, eller innstillinger for high key (mye informasjon i lyse deler av motivet) eller low key (mørke motiver).

Den nye TruePic V-prosessoren gir bedre ytelse enn før (bl.a. til video), og ligger sannsynligvis bak den forbedrede følsomheten. E-P1 klarer fra ISO 100 til ISO 6400 (med tre-trinns støyreduksjon). Vi likte spesielt godt at AUTO ISO kan stilles svært fleksibelt, du kan velge hvilken ISO-verdi som er standard, max. ISO og hvilke eksponeringsmodi auto ISO skal virke i. Det er også mulig å konvertere RAW-filer i kameraet, samt å gjøre en god del bildebehandling på JPEG-filene.

Lukkertidene går fra 60–1/4000 sek, og B kan settes til maks. 30 minutter. Selvutløseren kan settes til enten 12 eller 2 sekunder, og både eksponering, hvitbalanse og ISO kan varieres med alternativeksponeringer («bracketing»).

En finesse vi spesielt satte pris på, er det elektroniske vateret. Kameraet kan lett stilles i absolutt vater, eller vatres enten horisontalt eller vertikalt, med stor nøyaktighet via indikator på skjermen. LCD-skjermen kan vise histogram (RGB-histogram om du vil), all eksponeringsinformasjon, og rutemønstre, samt en fiffig skala. Kameraet har også en nyttig modus for forhåndsvisning av effekten av eksponeringskompensasjon. Egen knapp til forhåndsvisning av dybdeskarphet finnes ikke, men Fn-knappen kan programmeres til dette. Når dette brukes, blir ikke skjermsøkeren mørkere.

Skjermen er ellers en 230.000 pikslers LCD som sitter fast (en fleksibel skjerm ville gjort kameraet større). Antirefleksbehandlingen er særdeles effektiv, oppløsningen tilstrekkelig, men litt skuffende etter dagens målestokk, og selv om lysnivået kan stilles i 15 trinn, er skjermen ikke ideell i solskinn. Olympus har altså droppet egen søker, men leverer som nevnt ekstern optisk søker til pannekakeobjektivet. Denne søkeren er stor og klar, men har bare markering for 4:3-format og ingen avstandsindikator eller parallaksevisning. Olympus bekreftet det ikke, men vi fikk inntrykk av at det i fremtiden er mulig å tilby ekstern elektronisk søker via tilbehørsskoen.

Innebygd blitz finnes heller ikke – synd synes vi, siden dette ikke er noe profesjonelt kamera (men proffene vil nok bruke det likevel). Blitzskoen tar alle Olympus’ systemblitzer, og kameraet støtter høyhastighetssynkronisering (Super FP-synk) med de mest avanserte blitsene. Blitzsynkronisering skjer ellers ved maks. 1/180 sek. En ny, hendig miniblitz, FL-14, leveres som ekstrautstyr til kameraet. Den dekker 14 mm (tilsv. 28 mm på film) og har ledetall 14 ved ISO 100.

Teknologi
Utseendet kan bedra. Olympus E-P1 er ikke noe enkelt kompaktkamera (selv om det er like enkelt å bruke). Bak de detaljerte menyene (som kan aktiveres av brukeren) finner vi innstillingsmuligheter som gjør Olympus E-P1 til et avansert kamera med funksjoner du ellers må til profesjonelle kameraer for å finne. Vi finner også en ny generasjon FT bildebrikke (sannsynligvis bygd av Panasonic) med innebygd bildestabilisator som virker med alle objektiver, og en kontrastfølsom AF som er imponerende gjør videoopptak med automatikk til en fornøyelse (noe det ikke er på dagens speilreflekskameraer).

Kameraet er en studie i miniatyrisering og avanserte funksjoner pakket inn i et begripelig ytre, og slik tilbyr det mye både for den stilsikre amatøren som for den kresne og erfarne fotografen. Det er et fullblods systemkamera i diskret innpakning, og har faktisk et større potensial for utbygging enn de aller fleste systemkameraer på markedet, fordi adaptere kan skaffes for nesten alle kamerasystemer, og fordi LiveView-søkeren med fokusassistanse og lysmåling ved nedblending gjør kompatibiliteten bedre enn den ellers ville vært. Den mekanisks bildestabilisatoren bare understreker dette, den virker med alle objektiver.

Kombinasjonen av høy mekanisk stabilitet, fremragende optikk og miniatyrisering har vært et Olympus-varemerke i manbge år, egenskaper som kjennetegner Leica. Når nå Olympus’ og Leicas arv møtes ved at man kan bruke Leicas optikk på et Olympus-kamera som bærer mye av ideen bak de velbygde Leica M-kameraene er det mer enn en artig parallell. Vi er ikke sikre på hvor mange som faktisk vil bruke Leica M-optikk på Olympusen (eller andre objektiver med samme fatning), men det er tydeligvis mange nok til at det lønner seg å lage et adapter. Olympus Pen-kameraer (og Panasonics G-serie) er dermed blant de mest bakoverkompatible systemene på markedet allerede i sin spede fødsel.

Vi skriver kameraer i flertall, selv om det foreløpig bare finnes ett Olympus Pen-kamera basert på Micro FourThirds-standarden. Da vi intervjuet lederen for utvikling av Olympus’ systemkameraer, Akira Watanabe, i Berlin, understreket han at det om ikke lenge vil komme flere Pen-kameraer, både mer avanserte og enklere utgaver. Han mente også at det etter hvert kunne bli mulig å få inn både søker og blitz uten å lage kameraet større, men det må ligge lengre fram i tid. Olympus Pen E-P1 er uten sammenligning det minste digitale systemkameraet som hittil er laget, og Olympus understreker at det vil ha liten hensikt å gjøre det enda mindre – av hensyn til både ergonomi og krav om stabilitet for et kamera som skal kunne brukes med til dels store objektiver. Miniatyriseringen skal ikke gå ut over kvaliteten, er mantraet.

I bruk
Så er det også blitt et kamera som i bruk etter noen få dager markerer seg som et smart kompromiss mellom størrelse og fotografiske egenskaper. Vi må vente med vår endelige konklusjon til vår grundige test som kommer i Fotografi nr. 5/2009 etter sommerferien, men kan allerede nå slå fast at bruksegenskapene går de fleste kompaktkameraer en høy gang, og i enkelhet kan sammenlignes med de mest brukervennlige speilreflekskameraer.

Vi har ofte sagt at det beste kameraet er det du har med deg. Det er lett å bli minnet på det når vi bruker Olympus Pen E-P1. For til tross for sine kompromisser, er det et kamera det er lett å ta med, det tar lite plass og veier lite, og byr likevel på en trygghet for gode bilder som bare systemkameraer virkelig kan gi. Samtidig lar det fotografen ta det vi vil kalle video-snapshots med en helt annen letthet enn de få speilreflekskameraene som hittil har video-muligheter.

Det er så kompakt at du kan ha det i en stor lomme med det flate 17 mm-objektivet (tilsv 34 mm i småbildeformat) påmontert, og det går fint i en vestlomme med kit-zoomen felt inn (du feller den inne med et håndgrep når den ikke brukes). Det veier bare ca 450g med 17-millimeteren, og rundt 530g med zoomen (inkl. batteri), uten at huset er fullt av plast. Kameraet inngir tillit, og bør tåle å være med over alt, selv om det ikke er spesielt beskyttet mot fukt eller støv (bortsett fra støvfjerningen fra bildebrikken).

All betjening er tilgjengelig med høyre tommel, unntatt programvelgeren som sitter der det er naturlig å legge venstre tommel. Knappene virker robuste og lette å finne, selv om de hverken er opplyste eller særlig store. Med litt tilvenning er det lett å betjene dem intuitivt med fingrene. Kameraet framstår ikke bare som velbygd, men også med meget god ergonomi for et så kompakt kamera.

Men kompromissene er der, og en del av pakken. Vi ser særlig tre vesentlige kompromisser – alle som en følge av kameraets kompakte mål, og skal kommentere hvordan vi en uke etter vårt første møte, oppfatter at disse påvirker bruksegenskapene.

Det første kompromisset er selvsagt skjermen og mangel på søker. Vi ser dette som et tegn på at man ikke har falt for fristelsen å gjøre kameraet «nesten kompakt» ved å dytte inn alt som er «kjekt å ha». Nå er en søker ikke ubetydelig for oss som har fotografert en stund, men Olympus hevder, og sikkert med rette, at de aller fleste som er vokst opp med digitale kompaktkameraer, aldri bruker annet enn skjermen som søker. Likevel, selv om LCD-skjermen er lyssterk, er den lite egnet i kraftig solskinn med omgivelser dominert av sand eller snø og lys himmel. Den moderate oppløsningen kan vi heller leve med. Den lille optiske søkeren som følger med 17-millimeteren gjør nytten som sikte, men ikke mye mer, siden den likevel ikke gir noen fokusindikator og sikter grovt feil når motivet ikke er på lang avstand. Slik det er nå, duger kameraet utmerket i de fleste situasjoner, men har et handikap på stranden og påskefjellet som bare en elektronisk søker kan avhjelpe (en optisk zoomsøker med avstandsmåler og parallakseutjevning ville selvsagt vært perfekt, men kameraet mangler de mekaniske overføringene som kreves, så dette er ikke mulig).

Det andre kompromisset er mangelen på intern blitz. Dette kan vi godt leve med, ikke minst siden kameraet har full tilgang til Olympus’ gode blitzsystem, og du får kjøpt en relativt kraftig miniatyrblitz til ca. 1400 kroner, som duger til oppletting av skygger. Men noen vil finne det dyrt, og savne blitzen innendørs. Vi mener rasjonelt sett det er lite grunn til å klage over dette, fordi det skal bli temmelig mørkt før du får problemer med å fotografere innendørs på de korte avstandene en intern blitz ville rekke. Mer om det nedenfor. Merk at Olympus har både en tilpasset TTL blitzkabel som kan settes i tilbehørsskoen og braketter slik at du kan bruke f.eks. den avanserte men lille FL36R (som kan være master for Olympus’ flerblitz-system) eller den kompakte FL20 på siden av kameraet.

Det tredje kompromisset handler om batterikapasitet, og det faktum at vi ikke kan se mulighet for noe batterigrep. Nå kan man hevde at et batterigrep ville være absurd for et kamera som først og fremst skal være kompakt, men det ville også gjort E-P1 til et fullt brukbart førstekamera også for bevisste fotografer. Etter CIPA-standarden (formodentlig uten blitz, siden kameraet ikke har innebygd blitz) skal E-P1 klare 300 bilder på ett batteri. Skal du fotografere jevnt en hel dag, bør du derfor ha med minst ett ekstra batteri, og grepet er heller ikke bedre enn at kameraet ville blitt et bedre arbeidsredskap med et kompakt grep, som også kunne hatt en vertikalutløser. Nå er den avanserte fotografen bare en sekundær målgruppe for Olympus’ satsning på E-P1, men kameraet yter så bra at det ville hatt enda større appell med bedre kapasitet og bedre grep.

Bildekvalitet
Den endelige testen på et kamera handler selvsagt om bildekvalitet. Der har vi foreløpig bare deler av svaret, fordi et endelig svar krever en grundigere test enn vi har hatt mulighet til å gjennomføre på få dager, selv om våre testeksemplarer har hatt internprogramvare v. 1.0.

Når det er sagt, har vi tatt hundrevis av bilder i alle opptaksmodi, etterbehandlet en mengde av dem, og skrevet ut ikke så rent få. I skrivende stund har vi ikke behandlet bildene i RAW-format ennå, så vår foreløpige bedømmelse er basert på JPEG-bilder.

Den viser at selv om bildebrikken er nesten den samme som på E-30 og E-620, har Olympus med Pen E-P1 laget det som hittil fremstår som Olympus beste kamera når det gjelder bilderesultat og egenskaper under ulike lysforhold. Og i våre tester har Olympus scoret meget bra på bildekvalitet, med ett lite forbehold: egenskapene ved høy ISO og høy motivkontrast har ikke vært helt i samme liga som de beste konkurrentene. Her er E-P1 klart bedre enn sine forgjengere, og den kan utnytte den samme gode optikken.

Men optikk er ikke alt, og både bildebrikken og signalbehandlingen teller i vektskålen. Det er her vi ser klare forbedringer med E-P1, og det selv om signalbehandlingen hos Olympus også tidligere har vært av høy klasse. Forbedringene handler særlig om hvordan kameraet takler ISO-verdier fra 800 og oppover.

Vi fant både eksponering, fokuspresisjon og fargegjengivelsen til å være av svært god klasse, sammenlignet med hvilket som helst systemkamera. Detaljoppløsningen virker på normale motiver å være fremragende, med de fem objektivene vi har prøvd. JPEG-bildene har høy kontrast, og dynamikken vinner på at eksponeringen er sikker under de aller fleste forhold (kameraet krever svært lite etterkorrigering). Inntil ca. ISO 400 er det lite forskjell å se på E-P1 og Olympus’ øvrige 12 Mp-kameraer, bildene er støyfrie og har en gjengivelse som er på høyde med et hvilket som helst kamera på markedet opp til mer enn A3-format.

Fra og med ISO 800 ser vi at E-P1 beholder skarpheten selv om bildene har mindre støy enn sine forgjengere. Fargestøy er totalt fraværende på bildene, og luminansstøyen er filmaktig og lite sjenerende. Du kan se den på ISO 800, men bare ved ekstreme forstørrelser og kraftige utsnitt – som de beste kameraene i klassen. Ved ISO 1600 er støyen fremdeles under meget god kontroll uten at detaljgjengivelsen lider påtakelig, og bildene egner seg både til kvalitetstrykk og store forstørrelser. ISO 3200 er et fullt brukbart kompromiss til all reportasjebruk og den beskjedne, men synlige støyen er på ingen måte irriterende. Selv ISO 6400 er brukbart til publisering i middels store formater, og lider ikke av den manglende skarpheten som flere av konkurrentene får ved så høy følsomhet.

Optikk
Optikken er etter Olympus’ filosofi det viktigste for den tekniske bilekvaliteten, og det kan vi si oss enige i. Her har Olympus et fortrinn, basert på de eksisterende FT-objektivene vi har testet (og Panasonic/Leica gjør ikke dette til skamme med sine FT- og MFT-objektiver). Med flere enn 150 objektivtester de seneste årene, har vi et visst sammenligningsgrunnlag. Skulle vi laget en topp 10-liste over objektiver vi setter høyest, uansett system, ville Olympus inntatt en uforholdsmessig høy andel av disse plasseringene.

Før vi får inn lab-tester på de nye Pen-objektivene, kan vi heller ikke gi en endelig bedømmelse på disse, men umiddelbart virker de å være i samme klasse som sine søsken blant FT-objektivene, om ikke bedre.

Det lille pannekakeobjektivet, som leveres i kit med kameraet, er mindre enn en mellomring, har lysstyrke f/2.8 og kjapp autofokus takket være at det er lite glass som skal flyttes. Fokusringen er bredere enn på zoomen og gir god motstand ved manuell fokusering. Med enkeltbilde-AF som kan overstyres manuelt, og Olympus’ kjappe kraftige detaljforstørrelse til fokushjelp, er manuell fokus både raskt og pinlig nøyaktig, faktisk mye bedre enn på en mattskive (så lenge du kan se LCD-skjermen). Fokusretningen kan, som på alle FT-objektiver, velges fritt. Denne fokushjelpen fungerer også med adaptere og objektiver som ikke har AF. Objektivet har svært lite (tønneformet) fortegning og er skarpt allerede på største blender helt ut i hjørnene.

Zoomen, som også leveres som kit med kameraet, har brennviddeomfanget 14–42 mm (tilsv. 28–84 mm) med lysstyrke f/3.5 på vidvinkel og f/5.6 på tele. Den er ikke spesielt kompakt i bruk (men det spiller ingen rolle), derimot blir den meget kompakt når du feller den inn når kameraet ikke brukes. Objektivet har en smal, men grepvennlig og høyst brukbar manuell fokusring, men føles mer plastaktig enn kameraet og 17-millimeteren. Våre bilder bekrefter at det er et høyverdig alternativ for den budsjettbevisste.

Ett viktig klagepunkt har vi likevel for disse objektivene: Olympus har rett og slett ikke noen motlysblender å tilby. Med hhv. 37 mm og 40,5 mm filterfatning, er det heller ikke noe stort utvalg motlysblendere å få kjøpt. Olympus tilbyr beskyttelsesfiltre for de to objektivene, men det kan ikke erstatte den fysiske beskyttelsen et godt motlysfilter gir (mange fotografer, oss selv inkluder, skyr filtre der det ikke forbedrer bildene). Vi spurte Akira Watanabe hvorfor denne åpenbare uteglemmelsen, men han argumenterte for at det var helt bevisst, og at kontrasten var så god at motlysblender ville være «unødvendig». Vi kan bekrefte at objektivene holder meget god kontrast, også i motlys, men likevel vil vi foretrekke kombinasjonen av beskyttelse og bedre skjerming for direkte lys på frontlinsen. Vi kan ikke si annet enn at Watanabe virket lydhør med hensyn til beskyttelsesargumentet.

Både med Panasonics 14–140 mm og 7–14 mm, samt Olympus bastante 11–22 mm (med adapter) føltes E-P1 som at det er bygget for også disse objektivene (noe som ikke er langt unna sannheten). Pr i dag trenger noen Olympus-objektiver en internprogramoppdatering for at de skal gi AF på E-P1, men dette vil komme i nær framtid, lovte selskapet. De fleste Olympus FT-objektiver gir allerede AF med E-P1 sitt kontrastbasert AF-system.

Ytelse
Dette AF-systemet kan synes likt det som sitter i E-620, men det virker kjappere. Helt på høyde med Panasonic G1/GH1 merket vi at det ikke var, før vi fant ut hvorfor: EN kollega gjorde oppmerksom på at med Panasonics meget raske 14–140 mm oppførte E-P1 seg akkurat som Panasonicen når det kom til AF. Ved å sette Olympus’ kit-zoom på Panasonic-kameraet fikk vi bekreftet at AF-hastigheten er sterkt avhengig av objektivet. Med kraftigere AF-motor i objektivet, vil altså E-P1 etter alt å dømme ha en AF-hastighet helt i toppklasse, og langt unna det speilreflekskameraene flest klarer med LiveView (Sony har sitt eget system som lar dem kombinere rask AF og LiveView, men ikke med glassprisme i søkeren, dvs. bare på deres rimelige kameraer).

Responsen ellers er subjektivt fullt på høyde med Olympus’ øvrige kameraer, og generelt de fleste systemkameraer. Bildevisningen er momentan, det samme gjelder å bla fra bilde til bilde eller å zoome inn på skjermen. Oppstarten tar et lite sekund når støvfjerningen skal virke, men kameraet er klart når fotografen er det. Lese- og skrivehastigheten til minnekortet virket også rask, vi brukte SDHC-kort av typen «Class 6», min 6 MB/s, uten å oppleve noen forsinkelse. Vi fotograferte det meste av tiden med RAW+JPEG.

Konklusjon
Det er ingen tvil om at Olympus har klart å tilfredsstille forventningene til de fleste som ønsker seg et kompakt, men kompetent systemkamera. Den kompakte størrelsen krever et par kompromisser, men de er til å leve med når kameraet samtidig ikke bare går kompaktkameraer en høy gang mht bildekvalitet, men faktisk synes å overgå alt Olympus har laget før, samtidig som det har gode standardobjektiver og gir tilgang til et stort utvalg av noe av det beste som er laget av optikk. Som første i det som blir en serie nye kameraer, er Olympus E-P1 et kamera det kommer til å bli rift om. Prisen er på nivå med sammenlignbare kameraer – sammenlignbare i oppløsning, bildekvalitet og ytelse, men vesentlig større og mindre reisevennlige.

Olympus Pen E-P1 kan tjene både som et hovedkamera for den kvalitetsbevisste fotografen som ikke vil bære tungt, og som et ekstrakamera for en lang rekke fotografer. Ikke bare dem som har et FT-kamera fra før, men om kort tid vil de fleste andre som eier et systemkamera kunne fotografere med sine eksisterende objektiver.

Det virkelig kompakte systemkameraet er født, og sammen med Panasonic Lumix G-serien utgjør Olympus Pen-serien det egentlige alternativet for FourThirds-teknologien – med video som en viktig bestanddel. Våre videoer tatt med Olympus Pen E-P1 er ikke helt der Panasonic GH1 er, vi snakker om hjemmevideo vs. video med profesjonelt potensial. Men allerede i starten tegner Micro FourThirds til å bli en standard å regne med i tiden som kommer – en standard som ikke kompromisser på bildekvalitet selv om kameraene har krympet betydelig.

Fotografi kommer tilbake med full test i begynnelsen av september i papirmagasinet.