– Jeg gikk på Strømmen Videregående som hadde fotolinje og som ga meg et grunnlag for å gå videre med fotografi. Etter hvert fikk jeg jobb som vikar på fotolaben i VG, der det ene vikariatet avløste det neste. Jeg ble der nesten sammenhengende i 11 år fra høsten 1986. 

– Jeg var fast bestemt på å bli dokumentarfotograf og jeg søkte stadig sommerjobber både i VG og andre aviser, men lyktes ikke med det. Jeg vet ikke hvorfor. Avslagene var skuffende, men lysten på å bli fotograf var like sterk og jeg fortsatte med mitt. Etter hvert dro jeg til New York og gikk på dokumentarlinjen ved ICP International Center of Photography. 

– Det ble et veldig viktig år for meg og min utvikling. Der fikk jeg stor frihet og oppdaget en ny måte å være fotograf på. Jeg begynte å fotografere byen og var mye friere i tilnærmingen. Og det var her jeg for alvor oppdaget bokformatet. Da jeg kom tilbake til Norge var laben i VG nedlagt og muligheten for en fast inntekt var borte. Jeg jobbet mye freelance for næringslivet og litt strøjobber her og der. Men det var en tøff periode. Det positive var at jeg samtidig fikk anledning til å se i gjennom materialet mitt og forholde meg til mitt eget fotografi. Det var ikke tilfeldig at min første bok «Fast City» ble til i etterkant av USA-oppholdet.

– Den originale utgivelsen har vært utsolgt i mange år og det er mange som har spurt etter den. Så er det en bok som fortsatt har stor betydning for meg selv, den var på mange måter starten på å engasjere meg inn i personlig fotografi.

– Hvilke endringer gjør du i den nye utgaven?
– Hardcover erstatter softcover, det er en litt annen formgivning og Gerry Badger, legendarisk fotograf, forfatter og kurator har skrevet forordet. Det er en bok med 58 bilder og 120 sider, full av datidens Oslo by, rastløshet og uro.

– Hvordan er det å forholde seg til bokas materiale 20 år etter?
— Jeg synes det står seg! Det er etter hvert mange prosjekter rundt om kring som er inne i de samme stemningene, men det var rimelig nytt den gangen. Litt rart å forholde seg til gamle arbeider, men også spennende å se og bearbeide materialet nå.

– Hva driver deg? Hva er verdien av fotografi for deg?
– Jeg ser på fotografi som en måte å oppleve og fortelle om verden på. Jeg utforsker temaer og steder som jeg er nysgjerrig på, det som speiler oss som mennesker. Noe jeg ikke kan la være. Og så opplever jeg fotografi som en god unnskyldning til å være med på ting, være til stede der det skjer noe interessant.

– Du har i 20 år gitt ut 22 bøker både i Norge og utlandet og hatt mange utstillinger. Hvordan forholder du deg til kunstbegrepet opp i dette.
– Jeg er først og fremst fotograf! Det er ikke så viktig for meg hva man kaller bildene mine, om det er kunst eller ikke. Men samtidig mener jeg at fotografi ofte blir behandlet pubertalt og respektløst av kunstkritikere og andre som har stor makt i denne sammenhengen. 

– Mener du at fotografi ikke er tilstrekkelig akseptert som kunstform?
– Fotografi er absolutt akseptert som kunst, ihvertfall noen fotografer og visse typer fotografi, men fotografi er så mye mer enn bare kunst så det trengs enn bredere forståelse og aksept for fotografi som et eget utrykk med en egen historie som ikke nødvendigvisgår i samme spor som øvrig kunsthistorie. Her er det mye å lære og ta tak i!

– Hvordan definerer du ditt eget fotograf?
– For meg er det snakk om å fotografere det som er der. Det jeg ser uten korrigering eller regi, en slags direkte eller dokumentarisk tilnærming. Inntrykket bildene gir behøver ikke nødvendigvis å være sanne, men de er sanne for meg og min opplevelse av det jeg velger å fotografere. Det som er unikt med fotografi, i forhold til andre uttrykk, er at det kan fortelle en personlig historie samtidig som det kan dokumentere et tidsbilde, eller en tidsånd om du vil.  

– Du har fotografert mye landskap og jeg har en følelse av at disse bildene ikke har fått like mye fortjent oppmerksomhet som andre deler av ditt fotografi?
– Det er nok riktig. For meg er landskapsbildene viktige. Jeg begynte med landskapsbilder fordi jeg fikk en ide: hvis jeg gikk i naturen og fotograferte på samme måte som i byen ville det være interessant. Jeg tenkte at det ville være spennende med sorthvitt, harde kontraster, som i mine urbane bilder. Med dette i hodet tok jeg en rull, som ble fremkalt, og resultatet var en katastrofe. 

– Hvorfor var det slik?
– Det er rett og slett en annen arena i dobbelt forstand og naturen måtte tilnærmes på en annen måte. Men jeg ga meg ikke. Det var godt å være der ute i skogen. Frisk luft, mystisk… Jeg ville utfordre meg selv og se etter mitt landskap… Jeg studerte mye norsk malerkunst, særlig fra 1800-tallet. Jeg utforsket også naturen og ble inspirert, så tok det form etter hvert.

– Hva er din genuine interesse for fotobøker?
– Bøker gir mulighet til å fortelle en helhetlig historie. Utstillinger har også dette i seg, men boken er mer varig og det er lettere å nå et større og mer spredt publikum. Og kostnaden er stort sett den samme. Jobber mye med hvordan boken «leses». Skape en rytme, en stemning, en utvikling og helhet. Tenker at boken ikke bare samler en en del bilder, men at boken representerer et verk i seg selv. Tenker som å bygge opp en film, en dramaturgi som henger sammen. Leseren får servert to sider av gangen. 

– Hva inspirerer deg?
– Japanske fotografer som Daido Moriyama. Sett mye på og studert Anders Petersen og Lee Friedlander. Malere har blitt viktigere for meg de siste årene, kunstnere som representerer mer lek og utforskning, den tyske maleren Sigmar Polke er et godt eksempel. Savner nok litt mer eksperimentering, lekenhet og fandenivoldskhet i samtidsfotografiet. Så er det musikk… Rocken, rytme. Og film som medium, særlig hvordan en historie blir bygget opp.

Morten Andersen gir seg aldri.