- 1/1
«Antropocen» betegner en geologisk utviklingsepoke hvor mennesket er en dominerende kraft i selve jordens utvikling. En side ved denne saken er at distinksjonen mellom kultur og natur ikke gir så mye mening lenger, fordi det oppstår hybride former som hverken er kultur eller natur. Det finnes nå nye steinarter som er en mellomting av naturpigmenter og industriell plast, og mikropartikler har begynt å påvirke hvordan organer i maritimt liv utvikler seg. Til slutt kan fisketuren ende opp som en David Cronenberg-film.
I Christian André Strands ferske bokutgivelse «Nature Plastic» gir fotografen oss en lang rekke skråblikk på slike hybridformer. Ikke i evolusjonær betydning, riktignok, men som et slags universelt filter for alt vi ser. Når fotografen gjengir et lite barn sittende på gulvet med en tom Evian-plastflaske foran seg, er det fordi plasten ikke lenger er til å komme unna: plasten er der uansett, den idylliske scenen som kun består av et søtt barn i lek er borte. Selv om flasken flyttes, vil dens nanoplast kunne være i sirkulasjon i blodet, i øyet, i hjernen. Vi er ikke lenger uskyldige.
Eller kanskje det ikke er så enkelt? Selv om plasten er en elastisk størrelse som sniker seg inn i alt og alle er også det vi kalte natur en egenrådig størrelse, og en blomsts skamløse blomstring har en håpefull frekkhet ved seg som vi kan se i et av de andre bildene i denne boka, der stenglene peker inn i evigheten med all sin grønske. Kanskje det først er når vi mennesker har pakket oss selv inn i plast og fraktet ut av det som måtte være igjen av natur, den virkelig kan blomstre uten utidig innblanding.
Format: 215 x 290 mm, 58 sider. Forlag: Selvpublisert, 2022